Norge er et lite land med et enormt UD budsjett. Hvorfor? Hvilken utenriks-«doktrine» ligger til grunn for Erna Solberg-regjeringen? For meg virker det som vi ikke har annen politikk enn å fortsette Ap-politikken som imidlertid koster det hvite ut av øyet på folk.
Jeg mener vi alminnelige borgere har rett til å bli forklart Norges utenriksambisjoner, og hvorfor vi oppfører oss som en verdensmakt, noe vi ikke er. Bare fordi vi har råd til det, men er ikke minst 50% av budsjettet bortkastet?
Ap var opptatt av å «prosjektere» hva Barack Obama med rette sa: «Norge bokser i tungvektsklassen, uten å tilhøre den», mer elegant på engelsk. «Norway punches above its weight.» Hvorfor fortsetter en borgerlig regjering en slik kostbar og unødig politikk?
Er det fordi våre politikere skal få sole seg og reise og spise på første klasse?
Eller er det for å «selge» den «norske» modellen gjennom ambassadører og utenriksstasjoner (som representerer både det sterkt feministiske og det sosialistiske) slik jeg personlig har opplevd det utenlands. Men som «utlandet» bak våre slike iherdigste representanters rygger, nærmest ler av.
Les også: Er norsk bistand mot avskoging i Brasil egentlig korrupt smøring for eget næringsliv?
Er den nåværende regjeringens mål er å prosjektere oss superprektige og oppnå skryt for rundhåndethet? Som så innenrikspolitisk utnyttes til å få «oss naive lokalt-beboende velgere» til å tro oss langt bedre enn vi er; det vil si som Ap «pasifiserer» oss velgere? Jeg tror der ligger en stor politisk fristelse, et absolutt element av dette skjult her, det vil si misbruk av UD for politiske, interne hensikter. Alle disse møter og konferanser på til dels eksotiske steder i verden, alle denne reisevirksomhet synes en ren fringe-virksomhet blitt. Deltagelse overalt og med dobbelt, unødig mannskap, samt skattefrie internasjonale jobber uten ansvar, er blitt en farsott?
For ikke å snakke om FN deltagelse og i andre internasjonale konstellasjoner. Skattefrie personlige inntekter er unødig nasjonalt. Tenk på Erik Solheim. Tenk på 36 milliarder til den korrupte bistandsindustrien.
Er det internasjonale posisjoner, heller enn landet, våre topp-politikere arbeider for? Det kan se slik ut, en utrolig egoistisk og dyr affære, nærmest nasjonal-bedrageri.
Les også: Resett publiserer den fulle teksten av FNs migrasjonspakt
Men de det gjelder, tenker vel som så, pytt pytt, staten betaler. Men staten, det er alle oss andre, som tynes med skatt og allslags avgifter, som bedre hadde fortjent bomfrie og langt bedre veier.
Dessverre, denne «høye sigarføringen» er utenrikstjenesten bortskjemte med. Den eneste måten å få has på misbruket, er å skalere det ned. Min påstand er at det hele kan reduseres med 50% uten at nasjonen merker noen negativ forskjell.
Men først av alt, regjeringen Erna Solberg må forklare og kunne troverdig forsvare sin politikk som nøktern norsk utenriks-nødvendighet og, i tall, demonstrere hva vi i realiteten bruker UD budsjettet til, inndelt i poster på en slik måte at alminnelige folk kan forstå realitetene.
Jeg må bruke Donald Trump som eksempel:
Han gikk på valg for ta de feite kattene, reforhandle ugunstige handelsavtaler og rydde opp i Washington-elitens penge- og maktmisbruk, samt, viktig, å avslutte unødig pengebruk til USAs allslags «nation-building-overseas».
Men i Norge skal nasjonale nødvendigheter ikke diskuteres annet enn bak de lukkede dører, knapt nok i Stortinget, for realitetene må ikke folket plages med. Nei, vi skifter regjering, men i motsetning til USA er det samme topp embedetsverket (som Ap bevisst har bygget opp) som får fortsette, ikke minst innen UD, som av enkelte benevnes som et ideologisk rottereir.
Derfra dirigeres bistandsindustrien og litt av hvert som vi ikke ønskes innblikk i, til tross for Riksrevisjonen; på maktens side.
Vårt er blitt et skinndemokrati dominert av partipyramider som tenker på seg selv og som regelrett strunter i oss folket. Og med de uansvarlige riksmediene på maktens side, uansett hvem som har makten, blir våre nasjonale interesser underlagt overnasjonale interesser, uten hensyn til oss alminnelige dødelige. Demokratisk forkastelig.
Norge, er det et lydrike under Brussels blitt?
Det var kommentaren fra England, nemlig at de ikke ville bli et EU-lydrike som Norge gjennom en tilsvarende vår EØS-avtale. Dette etter at EU har forsøkt å tvinge England på plass med opplagte og bevisst uakseptable betingelser. EU i opprinnelige form var kanskje ingen dårlig tanke, men er dessverre blitt til omtrent det samme som førte til Sovjetunionen fall: En sentralisert byråkratisk makt-tredemølle.
Les også: Må vi ofre våre kvinner og barn på multikulturens alter?
Flerkulturens kyniske politikere er dem vi kan takke for vårt unormale Europa. Under kronikken «Et desperat behov for normalitet» skrev Kent Andersen 15/1/19 både langt og godt om tingenes tilstand.
Førstemann ut i kommentarfeltet var en Jan Brunborg: «Hvert eneste tiltak gjennomført i EUs, FNs og sosialismens og globalistenes navn har hatt som formål å forbedre og redde verden (som om Vesten trengte å forbedres og reddes) som har hatt stikk motsatt effekt, et mønster som en må være blind for ikke (nå) å se».