«Den etnisk norske norske befolkningen må vedlikeholdes». Sitatet skremmer opp hylekoret og får det på vill flukt i alle himmelretninger.
Selve sitatet er temmelig diffust i seg selv og fordrer oppklaring: «Hva mener du. Kan du presisere?»
Men det er ikke nødvendig, for kommentarfeltene er full av meningstolkere som tar jobben, presist. Det er forbausende lite sprik i tolkningene. Indignerte stemmer mener å ha funnet en rasistisk holdning hos Amundsen. Riktignok etter selv å ha tolket utsagnet.
Det skinner liksom igjennom at han er uvillig til videre selvoppofrelse, han setter nordmenn først. Når Trump proklamerer «America first» så er det for såvidt greit, for det er jo der og ikke her. Her hjemme har presedensen ligget på alltid å være villig til å ofre egne og landets interesser for opphøyde fellesverdier, oppnevnt av rød styringsmakt.
Les også: Antirasistisk senter konstruerer rasisme for å overleve
Har den regjerings-implementerte fromhet vært et ekko av folkets krav om multikulturalisme?
Eller har man vært pragmatisk nok til å ønske muligheten for noen hundre tusen takknemlige innvandrende stemmer velkommen, og i tillegg få konsolidert behovet for den administrative horden som har sitt levebrød rundt fenomenet migrasjon (og bosetting)?
Flere mulig tanker slår meg når jeg leser Per-Willy Amundsens uttalelse. Den mest opplagte er relatert til den konkrete debatten om lav barnefødsel; ønsket om at nordmenn (gjerne i følge med kvinner) kunne finne motivasjon til å lage flere barn.
Eller kanskje har han Lambertseter skole i tankene der en norsk elev ikke kan få beskyttelse for en gjeng utlendinger som banker han opp systematisk. Ofret går i ettertid rundt med livvakt i friminuttene, og bøllene kan leke fritt i skolegården. Kanskje finne en annen norsk gutt, uten livvakt, eller flørte med damene. Det er litt rart og temmelig urettferdig at voldsofret skal ofres og måtte gå rundt i skolegården med ledsager. Forresten har kanskje skolen i skrivende stund funnet en god løsning på hele saken, men det er ikke poenget.
Les også: Vestkant-beboer Jonas Gahr Støre beskylder Per-Willy Amundsen for rasisme
Det norske må stort sett vike for det mangfoldige. Selvoppofrelse er ikke bare en dyd, det er påkrevd. Få tør utfordre de «etablerte sannheter» på forventet offervilje. Den politiske pendelen svinger dog i retning av aksept for alternativt syn på nødvendigheten av menings-politiets selvutslettende ettergivenhet.
Må bærekraftig pragmatikk likestilles med rasisme?
Kampene om «rasismen» er mer enn selsom. Selve ordet er tatt i hevd og rekonfigurert med nytt innhold. Negativt, politisk, ladet med skarpt for taktisk debatt er rasist egnet til å stigmatisere hardt slik at motmæle forstummes. Slik har det vært fra tidlig på 90-tallet.
Termen rasisme refererer i utgangspunktet til teorien rundt- og enkelte grupperingers forfektelser om – genetisk uovertreffelighet. Diktator og nasjonalsosialist Adolf Hitler er den høyst profilerte rasisten gjennom tidene. Han var overbevist om – og for mange direkte overbevisende i sine fabuleringer om jødenes uheldig gener kontra våre hvite overlegne «ariske» gener. Kort sagt fikk han jødene likvidert i den grad det lot seg gjøre.
Les også: Antirasistisk senter kaller Amundsens utspill rasistisk
En ekte rasist er urokkelig i sin tro på at «dårlige gener» ikke kan avhjelpes med hverken oppdragelse eller skolering. I Tsjekkia har jeg ofte møtt ellers utmerkede personer i full overbevisning om at sigøyneren (rom-person) ikke lar se sofistikere for mer enn en stakket stund. «På et tidspunkt dolker han deg i ryggen om du så har adoptert og oppdratt ham fra dag én i livet».
Se denne holdningen, det er rasisme.
Per-Willy Amundsens uvørene formulering om bærekraftig innvandrings-økonomi er et kjøttbein til hylekoret. Det er imidlertid langt unna et uttrykk for rasepreferanser. I verste fall gir det uttrykk for en litt uforsonlig innstilling til et problem som empirisk sett ikke lar seg løse ved å vende det blinde øyet til.
Imidlertid har den politiske venstresiden tatt pant på ordet «rasist», som har kommet til å betegne: En person som er uenig i sosialistisk innvandringspolitikk. De fleste som i dag henges ut som «rasister» er økonomer, samfunnsdebattanter, og politikere som nøkternt antyder at Norge ikke lenger kan ta seg råd til ubegrenset innvandring; og at de som kommer inn må vise et minimum av respekt for loven, kvinner, kulturen, og det landet de selv har valgt å komme til.
Les også: YFO: Livssyn, politikk og «rystelser» i de politisk korrektes hegemoni
Å besitte kulturelle forbehold overfor kvinnefiendtlige – og overgrepskulturer burde ikke kvalifisere for rasiststempel, men dessverre vil man ikke gi slipp på sine retoriske våpen. Derav nødvendigheten for artikler som denne.
Merk at det er ingen propagerte rasepreferanser med i bildet når en diskuterer økonomiske konsekvenser av innvandring, eller når voldelig, farlig ukultur påpekes. Venstresiden bør ikke så lett slippe unna med å sause dette sammen for retorisk skjemmende effekt.
Det foreligger solide tall på at for hver ene person man hjelper til Norge kan 500 hjelpes på hjemlige trakter. Er det rasismebasert statistikk? Ikke nå lenger.