I mars 2010 fant det sted et selvmordsangrep på metroen i Moskva, utført av to kvinnelige selvmordsbombere med bakgrunn fra Kaukasus, som kostet 41 mennesker livet og såret over 100 personer. I etterkant av terrorangrepet gikk jeg, som på dette tidspunkt arbeidet som lektor i russisk kulturkunnskap ved Universitetet i Oslo, ut med en oppfordring til norske myndigheter om å stille informasjon innhentet ved avhør av tsjetsjenske asylsøkere til disposisjon for russiske sikkerhetstjenester.
Oppfordringen var i mine øyne selvsagt. Det bodde flere tusen tsjetsjenere i Norge, og norske myndigheter kunne neppe ha oversikt over deres holdninger og aktiviteter i hjemlandet. Sannsynligheten for at det blant tsjetsjenerne fantes islamister og personer som hadde vært innblandet i terrorisme eller andre alvorlige forbrytelser i hjemlandet, måtte være betydelig. At noen av de tsjetsjenske asylsøkerne og flyktningene kunne komme til å begå terrorhandlinger eller involvere seg i annen alvorlig kriminalitet her i landet kunne på ingen måte utelukkes. Og informasjon mottatt fra Norge burde kunne brukes av russiske myndigheter til å bekjempe de tsjetsjenske terroristene og gjenopprette lov og orden i Kaukasus.
Mitt utspill utløste en masse bråk. Diverse menneskerettighetsorganisasjoner anklaget meg for å ville undergrave asylsøkernes rettssikkerhet, det oppstod debatter i avisene, og jeg ble invitert til Dagsnytt atten.
Omtrent samtidig som denne hendelsen fant sted, fikk jeg beskjed om at mitt vikariat som universitetslektor ikke ville bli forlenget.
Jeg vet ikke om det var utspillet om å sende informasjon om tsjetsjenske asylsøkere til russiske sikkerhetsmyndigheter, det at jeg i diverse sammenhenger hadde forsvart den russiske krigføringen i Tsjetsjenia og beskrevet de tsjetsjenske opprørerne som hva de i mine øyne var, nemlig islamistiske terrorister, eller det at jeg generelt sett var Russland-vennlig, som gjorde at vikariatet ikke ble forlenget. Det jeg kan si, er at jeg fra personer som ville meg vel, fikk høre at det fra visse miljøer hadde kommet reaksjoner på medieutspillene mine, og at jeg måtte nedtone mine meninger om jeg skulle ha håp om å få en stilling ved et universitet eller en høyskole her i landet. «Hold kjeft, i det minste til du får en fast stilling,» var rådet jeg fikk.
I et par år søkte jeg på stillinger i historie og Russland-kunnskap ved universiteter og høyskoler. Men etter mer eller mindre tydelig å ha fått høre at jeg var uønsket, gav jeg opp.
I dag vet jeg at jeg som uttalt Russland-venn og Putin-tilhenger, som en som har karakterisert dagens ukrainske styre som et fascistisk kuppregime, og som en «høyrepopulist» som skriver på Resett, har yrkesforbud her i landet og er tvunget til å livnære meg på miserable forfatterstipend.
Men da jeg i 2010–12 forstod at jeg var uønsket som forsker og foreleser, hadde jeg, bortsett fra å markere at jeg betraktet Georgias daværende president Mikheil Saakasjvili som ansvarlig for krigen mot Russland i 2008, ikke gjort noe annet kontroversielt enn å omtale de tsjetsjenske opprørerne som islamistiske terrorister og å kreve at norske myndigheter skulle dele det de måtte ha av informasjon om tsjetsjenske asylsøker med russiske sikkerhetstjenester.
Men det å omtale de tsjetsjenske opprørerne som islamistiske terrorister og å ta til orde for et etterretningssamarbeid med russiske myndigheter i forhold til tsjetsjenske asylsøkere og flyktninger var selvfølgelig mer enn nok for å få det offisielle Norge til å støte meg ut i kulden.
For det første utfordret jeg Nato-retorikken, slik den kom til uttrykk på Nupi og andre steder, om Russland som en undertrykkende stormakt, Putin som en autoritær leder og tsjetsjenerne som et offer for russisk imperialisme.
Men det var sannsynligvis ikke det viktigste. Trolig var det viktigere at norske myndigheter og mektige pressgrupper ikke ville ha noen diskusjon om asylsøkere og flyktninger som en sikkerhetsrisiko, eller en aksentuering av det faktum at svært mange av asylsøkerne vi mottar kommer fra land med sterke islamistiske strømninger, og at det blant dem trolig skjuler seg et ikke ubetydelig antall islamister.
Les også: Hallo, det har skjedd en alvorlig terrorhandling på Kiwi i Møllergata!
Og ved å ta til orde for utlevering av opplysninger innhentet under asylintervjuer til myndighetene i landet asylsøkerne kom fra, kom jeg i konflikt med den rådende metaideologien her i landet, menneskerettighetene, og diverse menneskerettighetsorganisasjoner, som utgjør en hel industri og er en mektig pressgruppe det er farlig å legge seg ut med. At menneskerettighetene ikke nødvendigvis etterleves her på berget, og at personer som utfordrer de rådende oppfatningene, risikerer å miste jobben er en annen sak.
En indirekte bekreftelse på at jeg har rett i min klare oppfatning om at jeg ble støtt ut i kulden på grunn av mine betraktninger om de tsjetsjenske opprørerne som islamistiske terrorister og tsjetsjenske asylsøkere og flyktninger som en potensiell terror- og sikkerhetstrussel, er hvor forsiktige norske akademikere og forskere er med å omtale islam, islamisme og muslimer som en sikkerhetsrisiko.
Bekymret for ytringsfriheten? Meld deg inn i Ytringsfrihetsforbundet.
Islamistisk terror er den uten sammenlikning største terrortrusselen i verden i dag. Vi har selv blitt rammet av islamistisk terror og terrorhandlinger begått av asylsøkere. Og vi har tatt imot titusener av asylsøkere og flyktninger fra krigs- og borgerkrigsherjede muslimske land. Statistisk sett er det bare et tidsspørsmål før vi blir rammet av en større islamistisk terrorhandling.
Men ingen av de flere titalls Afrika- og Asia-ekspertene, Midtøsten-kjennerne og islamforskerne vi har her på berget, har, så vidt jeg har kunnet registrere, advart mot sikkerhetsrisikoen ved å ta imot titusener av asylsøkere og flyktninger fra muslimske land, gjerne med sterke islamistiske strømninger. Forskerne tier i likhet med politikerne. Å snakke om sikkerhetsaspekter knyttet til innvandring er karrieremessig selvmord for en forsker. De eneste som sier noe, er Politiets sikkerhetstjeneste. Men også de ansatte i PST taler med dempet røst.
Akademikere og forskere bedriver selvsensur for ikke å legge seg ut med myndighetene og mektige pressgrupper. Det er skadelig siden det reduserer vår forståelse av verden og evne til å fatte rasjonelle beslutninger. Når selvsensuren går så langt at forskere underslår den opplagte terrorfaren vi lever under som en følge av vår asyl- og innvandringspolitikk, og unnlater å peke på tiltak for å redusere terrortrusselen, kan selvsensuren bokstavelig talt bli dødelig.
Titusener av asylsøkere og flyktninger norske myndigheter vet lite eller ingenting om, lever i dag i landet vårt. Sannsynligheten for at vi skal bli rammet av nye terrorhandlinger er stor. Behovet for politi- og etterretningssamarbeid over landegrensene er påtakelig.
Jeg vil derfor gjenta min oppfordring til norske myndigheter om å utlevere det de måtte ha av opplysninger og informasjon om asylsøkere og flyktninger til landene asylsøkerne og flyktningene har kommet fra, for på denne måten å få i gang et samarbeid med sikkerhetstjenestene i andre land. Og jeg tillater meg å håpe at det etter den siste tids tragiske terrorhandlinger mot norske borgere finnes akademikere og forskere som har ryggrad nok til å støtte forslaget.
Vern av norske borgeres liv og eiendom må være av langt større betydning enn asylsøkeres og flyktningers eventuelle behov for å skjule opplysninger om seg selv og sine for myndighetene i landet de kommer fra.