Det er vår, sol, gravitasjon og jordrotasjon – ikke CO2 – som styrer klimaet. Tro ikke at denne lærdom og konklusjon fra uredde norske forskere uten videre kan fremføres i Danmark. CO2-hysteriet er etter min vurdering – som leser av danske aviser – helt vilt i vårt sørlige naboland.
Dommedagsprofetene boltrer seg fritt i media og blir hyllet for sine skrekkvisjoner. Få våger å trekke FNs klimakonklusjoner i tvil, og kritikere blir usynliggjort. Temaet som går igjen i disse dager er rapporten fra FN’s miljøprogram UNEP (november 2018) med en helsvart konklusjon: Vi gjør alt for lite for å redde klimaet.
Som anonym observatør tenker jeg at klimahysteriet, angsten og dommedagsprofetiene har nådd lengst i Danmark av alle land. Og midt oppe i all galskapen har en ny og urovekkende trend oppstått som direkte følge av dette: Barnebøker som skremmer med katastrofebeskrivelser om klimaet og grusomme dominoeffekter som følger.
Landet er virkelig på ville veier. Danske aviser, radio og tv har daglig innslag av skremsler og forslag til omstillinger til «klimavennlige energisystemer». Synspunkter som innprentes og gjentas i det uendelige. DR Viden rekker ut en hjelpende hånd til forståelse av klimautfordringene for «vanlige folk» som dessverre ikke har forstått alvoret når økosystemene er i ferd med å kollapse, og som må hjelpes med argumenter slik at de kan ha oppdragende samtaler med barna.
I 1970-årene var mange barn redde for atomkraft og atomkrig etter aggressiv voksenpåvirkning. I dag er klimaforandringene slik fremstilt årsaken til bekymring og redsel. Da kan litteraturen være en effektiv og beleilig smittekilde. Som mangeårig barnebokforlegger slår tanken meg umiddelbart – her er den nye barnelitteraturen som vil få maksimal uttelling i statlige innkjøpsordninger.
Skrekkbøkene vil fylle hyllene i bibliotekene, og forlag og forfattere vil gjøre det godt økonomisk med den nye sjangeren. Katastrofehistorer blir ofte en pengemaskin.
I den danske forfatteren Ida-Marie Rendtdorffs trilogi Kloden under vann kan barn lese om konsekvensene av at polene smelter. I Søren Jessens kommende barnebok Ørkenfeber lever gutten Po i en uttørret verden. Og i Kim Fupz Aakesons Det hus som Jack (og Melissa) bygde skal barn overleve på en klode der vannmasene stiger og alle voksne er forsvunnet. Bokens referanse er åpenbart bibelhistoriens Noas ark.
Man kan forestille seg reaksjonen fra engstelige barn, med redde, store øyne når voksne med innlevelse og angst i ansiktene leser høyt fra disse dommedagsbøkene! Klimahysterikerne har innsett at det er smart å skyve barna foran seg for å kunne få gjennomslag for sine nye «grønne» samfunnsideer.
Men skrekken og de uhyggelige eksemplene vil følge barna hele livet. Hysteriske foreldre og lærere som underviser i barnehager og skoler skaper skekkscenarier som overgår det meste av det vi har opplevd fra undergangsfilmer. Vi ønsket å skjerme barna fra Brødrene Grimms eventyr om ulven som spiser bestemor, men vi har ingen ting å stille opp mot den nye utviklingen der de voksne er religiøst og fanatisk opptatt av temaet ”menneskeskapt klima”.
Klimahysterikerne har innsett at det er smart og PR-effektivt å bruke barn som gisler for sine «grønne» samfunnsideer. Det sørgelige er at emosjonell vold mot barn er undervurdert som barnemishandling, mens psykologer bekrefter at det kan være det aller verste.
Energiselskapet Ørsted i Danmark som satser stort på vindmølleparker lanserer selv en online barnebok 29. januar: ER DET MITT HJEM? hvor budskapet er at vi skal passe på vår jord sammen, voksne og barn. En gruppe forfattere og den sør-koreanske illustratøren Yeji Yun forteller historien om en liten jente som reiser rundt i verden og finner ut at jorden er alles hjem men vi må passe på den!
Selvsagt har det kommersielle selskapet forstått at det er god markedsføring og butikk å spre skrekk og bekymring – og samtidig lansere noe så fredelig som vindmøller av egen produksjon. Det tydelige budskapet er: Dette skal hjelpe oss å redde verden!
Selskapets strategi er interessant og burde normalt være etisk problematisk – spre angst og fremstå selv som de gode hjelperne. Direktør Filip Engel i Ørsted beroliger:
– Vi har produsert barneboken og online-universet fordi klimaforandringene er et av de største problemer vi står overfor. Da er det viktig at vi engasjerer kommende generasjoner på en måte som gjør at de forstår at det er et problem, men også at de forstår at vi kan gjøre svært mye for å redde verden.
I 1970-årene ble jeg kjent med barnebokforlag i DDR og opplevde det som en verden der mange sannheter var snudd opp ned. Det var imidlertid ikke anledning til diskutere dette fenomenet, redselen for kritikk og motforestillinger var tydelig hos våre øst-tyske venner.
Selv venstreradikale, norske forleggere hadde problemer med å finne barnebøker som kunne tilpasses norske lesere. Løgnen var for grov. Den gangen mente mange at øst-tyskerne var fortapt som måtte leve med disse vrangforestillingene, innprentet fra småbarnsstadiet. I ettertid er det pussig å tenke på at dette var Angela Merkels idealsamfunn som FDJ-sekretær for «Agitation und Propaganda».
Frykt er det sentrale ordet i klimadebatten som i dag har fått en globalistisk betydning i motsetning til historien om DDR, som var et sært, nasjonalt og kommunistisk fenomen som falt med muren.
I følge den danske barnepsykologen Margrethe Brun Hansen er det velkomment med barnebøker om emnet klima, slik får man understreket at voksne virkelig er bekymret for hvordan det skal gå med jorden.
– Barna hører voksne snakke om at om 80 år kan jorden ikke lenger tåle menneskenes levemåte, eller at polene smelter, og vi får oversvømmelser. Når barna opplever at de voksne er redde, blir barna også redde. Brun Hansen mener derfor at bøker for barn om klimaforandringer er ”en gave” hvis de er skrevet slik at de ikke skaper frykt. Men det er jo det de gjør! ¬ Bøkene skal inspirere til at vi selv kan gjøre noe, mener hun. – Det er viktig, at det er en konstruktiv løsning i bøkene. Hun vrir dermed det negative til noe som skal synes positivt, men er aldri inne på tanken om at en vranglære blir det nye samfunnsbildet. Slik kan altså ytringsfriheten misbrukes på det groveste.