Illustrasjonsfoto: AP / NTB scanpix

Klima har blitt et mer og mer trendy moteord som klinger positivt i de fleste folks ører. Da jeg var ungdom var det mer snakk om biologisk mangfold og å redde truede arter gjennom vern av naturområder og mindre utslipp av miljøgifter. Så kom drivhuseffekten for fullt på dagsorden og det ble etter hvert kun ordene klima og CO2 som ga assosiasjoner til miljøpolitikk.

Politikere, miljøvernere og media skremte oss med en ny syndeflod som ville komme snikende og oversvømme oss etter hvert som klimautslippene våre ville få isene på polene til å smelte. Så ble det mer snakk om ekstremvær og hvordan klimautslippene ville føre til hyppigere stormer, orkaner, tørke og flom.

Det var noen som ble skeptiske til dommedagsprofetiene rundt klimaet og de fikk sitt pass påskrevet. Vår såkalte landsmoder Gro Harlem Brundtland ga klar beskjed om at det var umoralsk å tvile på de menneskeskapte klimaendringene. Selv om disse klimaendringene godt kan være reelle begynte jeg å undre meg mer og mer over hvorfor karrierepolitikerne var så opptatt av vår moral overfor miljøet og fokuserte så ensidig på dette klimaet. Jeg så ikke mange av dem i kampene for vern av truede arter i norsk fauna.

Hvor var de f. eks når det omfattende militære skytefeltet Regionfelt Østlandet ble etablert ved Gråfjellet i Åmot kommune mitt i et skogsområde med rikt dyreliv og truede arter? Jeg så ingen da jeg den gang sommeren 2003 demonstrerte sammen med Natur og ungdom og andre miljøhelter foran anleggsmaskinene som forsøkte å ta seg inn i skogen.

Les også: Apostelen Moland

Senere har mine mistanker om at miljøengasjementet blant de som styrer globalt og nasjonalt handler mer om penger enn å hjelpe naturen. FN, EU, ulike stater og selskaper involverte seg i en storstilt handel med klimakvoter som skulle bidra til å redde miljøet. Det minner om «keiserens nye klær» som høres flotte ut, men som ikke fungerer i praksis.

Kvotesystemet bidrar til å gjøre profitører som selskapet Enron og personer som Al Gore styrtrike. Det gir lønninger til grønne byråkrater og miljøsjefer som kan leve ut luksusliv på utallige dyre reiser. FNs tidligere miljøsjef Erik Solheim kunne utnytte sin stilling til å sløse bort over 4 millioner på slike luksusreiser med fly som slapp ut mengder med CO2.

Såkalte grønne politikere vil ofte reise rundt i verden og snakke om klima og leve i luksus uten at det ser ut til å hjelpe miljøet stort. Klimakvoter og klimaavgifter skal kunne hjelpe bedrifter og privatpersoner å betale oss ut av miljøkrisene. Men klimakvotene har ikke vært til å stole på. Bedriftene det kjøpes kvoter av er ofte ikke særlig grønne og bidrar lite eller ingenting til miljøet. NRK Brennpunkt viste f. eks i 2012 hvordan Norges regjering har kjøpt kvoter fra et selskap som utrolig nok hugger ned regnskogen.

Et av de nyeste moteordene innenfor klima nå i det siste er klimaflyktninger. FN har regnet seg frem til at det vil bli 600 000 klimaflyktninger innen 2050. Miljøpartiet de Grønne har krevd at Norge tar i mot minst 1000 klimaflyktninger på få år. Det kan spørres om dette er reelle klimaflyktninger eller en ny omdøping av økonomiske migranter som gir påskudd til å legitimere fortsatt høy innvandring fra den tredje verden som asylindustrien og frivillige organisasjoner kan få mye pengestøtte for.

Lan Marie Nguyen Berg svarte i et intervju i Dagbladet i august 2016 at klimapolitikk er viktigere enn innvandring. Har hun tenkt over hvordan befolkningsveksten som resultat av høy innvandring fører til mer CO2 utslipp og mer avskoging på grunn av utbyggingen og forbruksøkningen det medfører? Befolkningsveksten i den tredje verden når aldri noe tak hvis den får fortsette uhemmet og vi bare fortsetter å ta i mot overskuddet av mennesker. Istedenfor stimulerer vi i Norge og resten av Vesten til mer befolkningsvekst hos oss og i den tredje verden når vi fortsetter med høy innvandring enten man kaller det migranter eller klimaflyktninger. Det vil igjen føre til økende press på naturens ressurser og mer klimautslipp.

Miljøpolitikken er derfor i dag på helt ville veier. Klimapolitikken med klimakvoter, klimagebyr og etter hvert også klimaflyktninger gjør ikke stort annet for klima enn å flytte penger og mennesker rundt på kloden uten at klimautfordringene løses. Vi trenger derfor å ta et steg tilbake og fokusere på klassisk naturvern igjen. Vi trenger mer fokus på vern av naturområder og kamp mot miljøgifter. Vi må slutte å bare fokusere på CO2 og ta miljøpolitikken tilbake fra grådige byråkrater, karrierepolitikere og andre som bare vil tjene penger på klima.