Hysteriet fra kvinnelige, norske komikere vil ingen ende ta.
Siste skrik er at FrP-nestleder Sylvi Listhaug beskyldes av Lisa Tønne og Sigrid Bonde Tusvik for å ha forårsaket at sistnevnte har fått drapstrusler. Beskyldningene fremkom i de to kvinnelige komikernes podcast kalt Tusvik og Tønne.
Selvsagt går Listhaug ut og hevder sin uskyld, og det med rette. Men, det skulle egentlig ikke ha vært nødvendig. Det er alltid den som begår handlingen, den som skriver hets og trusler, og trykker på send-knappen, som er ansvarlig. Det burde være såre enkelt å forstå.
Men i den tiden vi lever i er det de som kan få seg selv til å se mest krenket ut som sitter med definisjonsmakten. Vi lever i hysteriets og oppstandelsens tid, der alle krenkede følelser må tas hensyn til.
Denne typen beskyldninger er på ingen måte noe nytt. Det er en vanlig forekommende taktikk fra politisk korrekte, venstreradikalere og andre som har et horn i siden til konservative samfunnsdebattanter og frie ytringer. Det handler om å kneble meningsmotstanderen med sin offerrolle, uten å imøtegå de faktiske argumentene som fremføres.
Vi har hørt dette før. Kroneksempelet finner man i Ap-leder Jonas Gahr Støres utrettelige innsats for å få innvandringskritikere til å fremstå som ansvarlige for Anders Behring Breiviks terrorangrep 22. juli 2011.
Men det blir enda litt mer patetisk når det kommer fra en komiker, som lever av å være morsom og underholdende. Ingen synes det er særlig morsomt med folk som synes synd på seg selv, som lar seg krenke over filleting, og som kommer med urimelige beskyldninger mot kritikere.
Politisk korrekthet og krenkelseshysteri er i ferd med å ta knekken på vestlig komedie. Såkalte standup-show fra USA har utviklet seg til å mer ligne kurs i politisk retorikk, der stadige angrep mot Donald Trump og andre politisk ukorrekte blir forsøkt kamuflert av klein latter fra salen, som om det som ble sagt var en virkelig spøk. John Oliver, Chelsea Handler, Trevor Noah og Michelle Wolf er noen eksempler på amerikanske NPC-komikere, som dominerer på Netflix, og som baserer mye av sitt repertoar på å fortelle konservative hvor krenkende deres meninger er.
Humor skal ikke være politisk korrekt. Hvis ingen blir krenket, så har ikke komikeren gjort jobben sin, eller så har folk endelig vokst opp. Vi liker frekkheter, og det er helt greit, for det er bare tull, og slik skal det være. Når man i stedet politiserer humoren, og det kun i retning av et politisk narrativ, er det ikke lenger humor. Det er politisk retorikk.
Det er ikke en utvikling vi er skånet for i Norge. Nå har en krenket komiker fått sette dagsorden i debatten i løpet av de siste ukene, der hun har fremmet sine egne konspirasjonsteorier om at mannlige komikere holder kvinner utenfor og unnlater å gi kvinner priser. Nå har hun altså fått anledning til å gi Sylvi Listhaug skylden for drapstrusler hun har fått av helt andre mennesker.
Man kan alltid snu på disse anklagene, noe som er blitt gjort i Resett tidligere, særlig i saken som angår Støres brunbeising av konservative stemmer. Sprer ikke han hat og fordommer mot innvandringskritikere med sitt språk, som kan lede til at noen blir angrepet? Med hans og Tusviks logikk, så kan Ap-lederen og mange andre «antirasistiske» politikere og samfunnsdebattanter absolutt klandres for denne typen angrep.
Det er nesten litt surrealistisk å måtte minne om noe slikt, men i våre dager er det altså helt betimelig å påpeke at vi kun er ansvarlige for det vi selv skriver, sier og gjør. Å beskylde Listhaug for hva noen som kan ha lest hennes tekst kan ha begått av ugjerninger, blir like dumt som å anklage Jonas Gahr Støre for å være ansvarlig for voldelige angrep på innvandringskritikere.
Dette bør alle voksne mennesker forstå. Men akk, vestlige feminister har en tendens til å oppføre seg som forvokste barn som ikke tåler å bli motsagt. Når en liten begrensning i abortregelverket vårt får noen kvinner til å innbille seg at vi er på vei mot «Handmaids Tale»-tilstander, tyder det på at vi har med umodne mennesker å gjøre, som ikke makter å se annet enn svart og hvitt. Og krenkede feminister er ikke morsomme. Ikke for fem flate øre.