Ingen reagerte da muslimer i Norge begynte å organisere støttearbeid for hellig krig i Afghanistan.
Forsker Thomas Hegghammer, en av verdens ledende autoriteter på radikal islam, har i siste utgave av Babylon en gjennomgang av jihadisme i Skandinavia. Altså voldelige islamister som støtter terror på tvers av landegrenser.
For første gang avdekkes det at det allerede på 80-tallet, få år etter at de første muslimene kom til Norge, var radikale islamister som opererte på norsk jord.
Hegghammer trekker frem at Mohammad Bouras, den første lederen av Islamsk Råd, som i alle år har vært en uformell lederskikkelse i Rabitamoskeen, omtalte jihad-krigere i Afghanistan i det som tilsynelatende var rosende ordelag i boken «Islam i Norge» fra 1998. Her omtaler han blant annet Abdullah Azzam, en av Al-Qaidas tidlige ideologer og ledestjerner.
Han trekker også frem en representant for den radikale afghanske islamistbevegelsen som fra Lillestrøm drev en propagandaentral for hellig krig, jihad, i Afghanistan. På den tiden hadde mujahedin, de hellige krigerne, støtte fra Vesten.
«Fra 1988 publiserte han et tidsskrif på dari og pashto kalt Dawat [Kallet] «som henvendte seg til afghanere i […] Norge, Sverige og Danmark».
Han trekker også frem at mujahedin, de hellige krigerne, forløperen til dagens Taliban, i praksis opererte fritt i Norge.
«I både Danmark og Norge hadde Mujahidin representanter som blant annet produserte tidsskrifer».
Det er interessant å merke seg at Hegghammer ikke skriver noe om noen sanksjoner mot de radikale islamistene på norsk jord. De eneste det ble reagert overfor var Rød Ungdom, som markerte seg med pengeinnsamling til jihad, hellig krig.
Hegghammer trekker også frem det som nok er et ukjent faktum for mange nordmenn, at mannen som drev denne informasjonsvirksomheten var Mohammed Wolasmal, faren til NRK-profilen Yama Wolasmal.
I august 1986 skriver Hegghammer at Wolasmal sultestreiket utenfor den sovjetiske ambassaden med krav om at «regjeringen må støtte den afghanske geriljaens informasjons- senter ‘Mujahid’ i Oslo, og spesielt Hassan Wolasmals egen avis Mujahid Wolas». Avisen ble ifølge Wolasmal distribuert i 1000 eksemplarer i Norge og i 15 000 eksemplarer i Pakistan; «Sultestreiker mot Sovjet».
Igjen er det interessant å merke seg at dette foregikk helt åpent. Det har selvsagt sammenheng med det sikkerhetspolitiske klimaet. Da var det mange, inkludert Ronald Reagan i USA, som så på mujahedin som helter som kjempet mot sovjetisk okkupasjn. De samme «heltene» skulle senere bli vertsland for Al-Qaida og Osama bin Laden.
Det forklarer i stor grad hvordan virksomheten kunne foregå så pent. En representant fra Norge reiste også til Afghanistan for å intervjue Al-Qaida-ideologen Abdullah Azzam.
«Et islamsk tidsskrif utgitt i Norge skal også ha sendt en person til Peshawar for å intervjue Abdallah Azzam. I 1990-årene ble det publisert en arabisk biograf av Azzam, og denne inneholder et transkribert intervju gjennomført i oktober 1989 av en person ved navn Muhammad Ashraf, som beskrives som en utsending fra en islamsk publikasjon i Norge. I følge denne kilden het tidsskrifet al-Da‘wa al-Islamiyya [Det islamske kall] og «ble utgitt i Norge av Muhammad Tariq alBaryali, representanten for Mujahidin der.»53 Det er ikke bekrefet hvem disse personene var, men det kan ha vært eksilafghanere i Norge, for som nevnt ovenfor drev den Lillestrøm-baserte afghaneren Mohammad Tariq Bazger et tidsskrif med tittelen Dawat på slutten av 1980-årene.»
I Hegghammers fremstilling er det sentralt at den verdensomspennende bevegelsen Det muslimske brorskap var sentrale i å fasilitere kontakt mellom norske og skandinaviske muslimer og jihadkrigerne i Afghanistan.
Her trekker Hegghamme spesielt frem Rabitamoskeen i Oslo, som alltid har vært dominert av sympatisører med Brorskapet, noe som også fremgår av Kari Vogts bok Islam på norsk.
Hegghammer avdekker også at det sannsynligvis var aktivitet knytte til islamistbevegelsen i Algerie, som etter hvert kastet seg inn i en blodig borgerkrig på 90-tallet. Dette skriver jeg også om i min bok Norsk jihad.
Det er farlig å moralisere over hva man skulle og burde ha skjønt, men det er interessant å merke seg hvor lang tid det tok før man oppfattet trusselen. I Politiets Sikkerhetstjenestes åpne trusselvurderinger er det først på slutten av 2000-tallet at man slår fast at radikale islamistmiljøer er en trussel mot Norge. Det var det gryende ungdomsmiljøet på det sentrale østlandet som skapte bekymring. Og fortsatt skulle det gå mange år før politikere og mediene oppfattet alvoret.
Eller som Jonas Gahr Støre sa det i 2009.
«Radikal islam er ikke noe problem i Norge».