Nok en gang kommer det for en dag at de siste tiårenes innvandringsradikalisme har blitt et stort pengesluk, og et eksistensielt problem for den norske modellen.
SSBs statistikk over sosialhjelpsmottakere står til skrekk og advarsel for hva som kan skje med den norske velferdsstaten, dersom vil tillater den forespeilede utviklingen å gå sin gang. I løpet av de neste årene er det forventet at millioner av afrikanere vil innta Europa. Etter alt å dømme vil disse menneskene i all hovedsak bli passive velferdsklienter, og en byrde for den øvrige befolkningen.
Det nytter ikke å mene at man ikke skal snakke om milliarder, og at man «ikke kan sette en prislapp på solidaritet». Politikk er prioriteringer, og dette er særlig uungåelig for et land som vårt. Da Norge er en velferdsstat, der befolkningen har krav på både det ene og det andre bare i egenskap av å være til, kan man ikke la store mengde mennesker innvandre, bare fordi det angivelig er synd på dem.
Under en partilederdebatt før valget i Sverige i fjor, brøt det ut rabalder etter at SD-leder Jimmie Åkesson sa at mange innvandrere ikke får jobb, rett og slett fordi de ikke er svensker, og fordi de ikke passer inn i det svenske samfunnet. Denne kommentaren fikk svensk media og andre politikere til å se rødt. Men Åkesson hadde selvfølgelig rett (som vanlig).
Les også: Frp-topp vil stille flere krav til mottakere av velferdsytelser: – Noe er alvorlig galt med systemet
Det vil aldri være mulig å få denne sortens innvandring til å lønne seg. Det vil aldri gå å få innvandrere fra Somalia og Afghanistan til å bidra like mye som nordmenn. Det handler ikke bare om at dette er mennesker som kommer fra krig, konflikt og totalitære regimer. Det handler også om at vi nordmenn egentlig ikke er så veldig glad i at folk er veldig annerledes. Vi liker det dårlig når våre sosiale koder brytes. Vi sier at vi liker mangfold, men sannheten er at vi lever i en konform konsensuskultur der man helst ikke skal skille seg ut for mye.
Man vil alltid stille med et handicap når man ikke er vokst opp med å snakke norsk, og når man har kulturelle verdier, vaner og normer som skiller seg markant fra den norske majoriteten. Det kan handle om at man ikke vil håndhilse på det motsatte kjønn, at man går med upraktiske klær, krever tilpasning til og hevder sin religion, eller at man er for høylytt, aggressiv eller nærgående. Vi følger så mange normer i hverdagen, uten å ofre det en tanke, og den som bryter disse normene blir sjelden populær.
Det er en veldig enkel løsning på dette problemet, og den ligger selvsagt i innvandringspolitikken. Innvandring som flyktninghjelp, særlig med det eksisterende asylsystemet, er hverken treffsikkert eller effektivt. På toppen av det hele vil det før eller siden lede til en velferdskollaps.
Les også: MDG vil redde velferdsstaten med innvandring heller enn fødsler
Samtidig blir det også uhyre viktig å stille krav. Aktivitetsplikt for den som er arbeidsfør og skal motta stønader, burde ha blitt innført over hele landet, for langt de fleste velferdsytelser. Det er kun fantasien som setter grenser for hva man kan sette friske folk i gang med. Det finnes alltid forefallende arbeid andre ikke har rukket, søppel som skal plukkes, tagging som må males over, gressplener som må klippes og fortau som må måkes for snø.
Men det må også bli vanskeligere for utenforstående å få tilgang til det norske folks felles midler. At vi i Norge har en velferdsstat som ikke skiller mellom nordmenn og utlendinger, blir som ha en klubb med medlemsfordeler til både medlemmene og alle andre.
For å unngå at vårt land skal fortsette å være fluepapir for ren velferdsinnvandring, er vi nødt til å opphøye statsborgerskapet vårt. Kun norske borgere kan ha krav på full velferd, og utenlandske statsborgere må i stedet få muligheten til å opparbeide seg rettigheter ved å jobbe. Samtidig må det skjerpede krav til for å få statsborgerskap. Man må ha jobbet mens man har vært her, man må sverge troskap, og man må bestå en test om norske verdier, norske normer og norske tradisjoner. Det må vurderes om man har tilpasset seg. For Norge er ikke bare en flekk på kartet. Norge er en nasjon. Skal du bli en del av den, må det delvis assimilering til.
Om vi gjør disse tingene, i tillegg til å legge om flyktninghjelpen, slik at vi satser på offensiv hjelp til de reelle flyktningene i nærområdene, og i stedet har en innvandring tilpasset våre behov, vil vi kunne redde den norske modellens bærekraft.
Innvandring trenger ikke å være et problem. Det er vi som til syvende og sist bestemmer hva vi skal finne oss i.