Man kan spørre seg om noen burde ha satt en stopper for Maszyar Keshvaris politiske karriere på et tidligere tidspunkt.
Som om det var noen tvil fikk Frp-politiker Maszyar Keshvari trolig beseglet sin skjebne som rikspolitiker denne helgen, da han ble pågrepet for trusler. Det gjenstår å se hva som vil kommer ut av siktelsen, og han er ikke varetektsfengslet.
Det er samtidig ikke noen tvil om at siktelser etter straffelovens paragrafer 263 og 264, er alvorlig. Dette er trusler som er egnet til å fremkalle frykt (paragraf 263) og grove trusler rettet mot en forsvarsløs person, om den er fremsatt uprovosert eller av flere i fellesskap, og om den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne (paragraf 264).
Når dette kommer på toppen av saken med svindel av reiseregninger som Aftenposten avslørte i fjor høst, dreier det seg om en trist sorti.
Keshvari har over tid slitt med sykdom, og sakene som nå er avslørt gir også grunn til å anta at han har personlige problemer og ting han sliter med, som nå dessverre i overskuelig framtid kommer til å skygge over det som har vært verdifulle bidrag til norsk politikk og samfunnsliv.
Keshvari kom som mange iranere til Norge som flyktning i 1986. De ble plassert på det improviserte flyktningemottaket «Annexet», en båt som lå til kai i Drammen. Keshvari var fem år og hadde uendelig mange spørsmål, «hvor er resten av familien?», «hvorfor skjer dette?».
Som mange iranere som har flyktet fra det islamistiske regimet fant etter hvert han og familien seg godt til rette i sitt nye hjemland. Han har på mange måter fremstått som et forbilde, som har trykket norske verdier til sitt bryst og med stolthet.
Dette har han også fått sin dose kjeft for. Hvem kan glemme da han ble kalt «smørbukk-innvandrer» av den blendahvite Venstre-politikeren Ketil Kjenseth.
Samtidig har det vært en del riper i lakken. I 2006 ble han kastet på glattcelle for å ha blitt tatt med hasj. I 2014 ble han anklaget for trusler mot programleder Ingunn Solheim, som da ledet «Debatten» på NRK.
Han har vært kjent som en humørspreder. Selv har jeg intervjuet ham flere ganger som journalist, men også møtt ham et fåtall ganger i sosiale sammenhenger, for flere år siden, uten at vi noen ganger har vært venner eller bekjente. Han slo meg da som en person med humor og selvironi og en som skapte en trivelig stemning rundt seg.
Men han har også vært beryktet for sitt varierende temperament. Internt i stortingsgruppen var det også de siste årene flere som mente at han la for lite innsats i arbeidet som politiker.
Hver for seg er ingen av disse tidligere sakene alvorlige nok til at det burde ha vært satt en stopper for hans politiske karriere. Men til sammen tegner det seg et bilde av en person som kanskje ikke har vært skikket til den tilliten et verv som stortingsrepresentant krever.
Man kan spørre seg om rollen som minoritetspolitiker gjør noen ekstra utsatte. Det er ingen tvil om at man risikerer å havne i et krysspress, der man blir skjelt ut både av personer med minoritetsbakgrunn og møter fordommer og ufine kommentarer fra enkelte etniske norske, selv om de selvsagt tilhører et lite mindretall. Spesielt belastende kan det nok være å representere Fremskrittspartiet, et yndet mål for venstresiden og snakkeklassen.
Ingenting av dette unnskylder de alvorlige forholdene Keshvari nå er siktet for. Om han er skyldig eller ikke vil den videre prosessen vise. Men for Fremskrittspartiet vil dette uansett være en krevende prosess. Å være stortingsrepresentant er ikke et verv man kan trekke seg fra og man kan heller ikke uten videre sykmelde seg i det uendelige. Dermed vil man på en eller annen måte bli nødt til å forholde seg til Keshvari frem til stortingsvalget i 2021.
Det kan dessverre bli en langtekkelig og svært uheldig sorti fra norsk politikk. Det er synd for Keshvari, synd for Fremskrittsparitet og en trist historie.