I dag er det fire oppslag med mitt navn i overskriften. Aftenposten hverken ringte eller sendte sms. Klassekampen ringte og sendte sms, det samme gjelder BT og VG. Jeg svarte ingen av dem, og kjenner ingen plikt til å svare annet enn når jeg er klar. Jeg har eierskap til mine meninger.
VGs journalist Signe Rosenlund-Hauglid ber meg først ringe uten å fortelle hvorfor, på sms forteller hun om saken som er under behandling, og vil ha min kommentar.
Så skriver hun: «Vi kan eventuelt også snakke med din advokat, hvis du ønsker at han uttaler seg på vegne av deg.» Og senere: «Vi vil omtale denne saken i morgen, så om du ønsker samtidig imøtegåelse, setter vi pris på svar innen morgen kl. 11.» Jeg svarte ikke på noen av meldingene og det burde være et klart svar. Hun hadde altså forberedt et innlegg som krevde imøtegåelse? Var det ikke mine meninger hun var interessert i?
VGs overskrift er at «Nina Karin Monsen raser.» Min advokat, som snakket med journalisten i 30 sekunder, sa at vi ikke gir noen kommentar. Fra den formuleringen finner altså Rosenlund-Hauglid et raseri. Journalister er ikke interessert i sine objekters meninger, det er bare åtet de legger frem og som de fleste etter hvert gjennomskuer.
Min erfaring med debatten i årene 2007 – 2009, da jeg fikk Fritt Ords Pris, lærte meg meget. Jeg debatterte ekteskapsbegrepet og lovgivningen, samt barneloven av 2009, § 4 a, der barn av lesbiske mødre med en «medmor». De som hetset meg debatterte homoseksuelles interesser, og de plasserte meg i fiendebildet. En fiende er nyttig å ha. Jeg leste ikke da og har heller ikke senere lest ett eneste innlegg som begrunnet at noen grupper med lovens velsignelse kan ta fra barn far, mor eller begge. Hvis noen grupper kan frata barn rett til far eller mor, eller andre slektninger, i norsk lov, må den retten gjelde alle. Alle snille mennesker kan gi et barn omsorg, så hva skal vi med foreldre?
Les også: Homosentimentalitet
Den debatten lærte meg at jeg (vi) ikke kan stole på journalister. Jeg mistet fullstendig respekten for denne gruppen mennesker som driver heksejakt, vrir og vrenger på noen ord de plukker ut i et intervju, og som alltid har rett. De som tror de vet hva andre tenker og føler uten en gang å være i nærheten av dem. På meg virker de både autistiske og virkelighetsforvirrede. Snart sørger de nok for å få en plass i hatkriminalitetslovgivningen.
PFU er kanskje den rette klageinstans, men jeg har forsøkt dem før noen ganger og fått vite at som kjendis skal jeg tåle, og altså lide i stillhet. Mao. har jeg og andre kjendiser (først og fremst samfunnsdebattanter) mindre beskyttelse enn andre grupper. Vi kan si hva vi vil i de fora som har plass for sånne som oss, men vi må tåle straffen. Den kan komme andre steder ifra, når som helst. E
ller rettere sagt, det spiller ingen rolle hva vi sier, det er journalistenes meninger som kommer på trykk, og selv når vi ikke sier noe, er journalistene som bestemmer hva vi mener, tenker og føler. Det må være kjedelig å være journalist, de ser bare seg selv i speilet og hører bare sin egen stemme.
Jeg svarer ikke på løgnaktige konstruerte artikler om hva jeg mener, tenker eller føler. Jeg kommer tilbake til selve saken når jeg er klar – så fortsettelse følger om en uke eller to.