Hvem husker ikke den avmagrede isbjørnen som lusket fortvilet rundt på forsidene i massemedia for en tid tilbake? Den skulle liksom være «offer for klimaendringene», der den utsultet ikke fant mat lenger.
Men i motsetning til å bli et ikon for klimahysterikerne, ble den et verdig punktum for den ikoniske klimapropagandaen om isbjørner!
Fotografen måtte nemlig gripe inn og si noe som vi som ikke har blitt hjernevasket av klimapropaganda har visst hele tiden, men som klimafjolsene ikke hadde fått inn i hodet enda:
1) Isbjørner dør faktisk.
2) Isbjørner som dør, blir magre.
3) Denne isbjørnen døde ikke fordi klimaet hadde endret seg. Den døde slik titusener, hundretusener og millioner av isbjørner har dødd gjennom årtusener.
Det var en seier for klimarealismen at folk flest fikk øynene opp for at isbjørner ikke bare er nusselige teddybjørner, men også ofre for naturens gang. Selv National Geographic, som har blitt en av klimaindustriens bastioner, måtte innrømme at: «Jovisst, neida, det er ikke CO2-demonen som har tatt nakketak på denne isbjørnen i dens siste livsfase. Det er visstnok – æh – naturlige årsaker. Unnskyld.»
At presumptivt oppegående mennesker, ofte med høy utdannelse, skriker over seg om klimaendringer når de ser en skranglete, døende isbjørn, vitner ikke om annet enn religiøst hysteri, verre enn middelalderens verste flagellanter og opplysningstidens verste heksejakt. Flagellantene pisket i det minste ikke andre enn seg selv, og heksene ble ikke beskyldt for i nærheten så ville utskeielser som det stakkars CO2-molekylet blir beskyldt for, der det egentlig ikke gjør annet enn å prøve å holde liv i kloden.
Les også: FNs klimapanel får fire millioner mer fra Norge
Og i denne overmåte fokuseringen på isbjørner, som for alvor begynte med Al Gores propagandafilm i 2006, har det for klimafjolsene dessverre kommet frem at de klarer seg utrolig bra, vokser og trives, er mange ganger flere enn for 50 år siden da fredningen satte inn, og at de er fullstendig likegyldige til noen sterkt overdrevne rykter om klimaendringer i Arktis.
Derfor har det blitt stille om isbjørnene.
De er oppbrukte. De kan ikke brukes lenger. De gidder ikke å være ikoner for klimaskremsler. De er faktisk ikke truet av global oppvarming og klimaendringer. De er forbausende hardføre, selv overfor profeten Al. De har slått lag med klimarealistene.
Og nettopp dette viser klimarealismens styrke:
På hvert eneste propagandaområde, det være seg isbjørner, korallrev eller Kilimanjaro, så viser det seg at de ikoniske forestillingene som klimaprofetene med Al Gore i spissen har skapt, og som FNs klimapanel har utnyttet til det fulle, simpelthen ikke stemmer.
Arktis ble ikke isfritt i 2008, 2009, 2010, 2011, 2012, 2013 osv., og Maldivene sank ikke i havet i 2008, 2009, 2010, 2011, 2012 osv. til tross for at regjeringen der appellerte til verdens følelser ved å holde en pressekonferanse under vann. Det hjalp ikke på troverdigheten at de anla en svær flyplass i vannkanten, like lite som norske myndigheter legger opera og nasjonalbibliotek i fjærsteinene. Man begynner igrunnen heller å se et mønster, et slags «profetisk syndrom», en slags propagandahikke, der media blir ekkokammere av gjentagne og etterhvert utbrukte katastrofescenarier.
Les også: Fire nasjoner, deriblant USA, vil ikke godta FNs klimarapport
Det er enkelt å gå på nettet og sjekke hysteriet:
De klimatroende spør, tilsynelatende i fullt alvor, hvem det er som finansierer disse utilbørlige klimarealistene? Artikkel etter artikkel spys ut i media – av folk som har betalt for å skrive om klimaskremslene, enten de er i såkalte forskningssentra eller i media. Konspirasjonene florerer.
Men nei. Klimarealistene opererer på budsjett på noen hundretusener world wide i året, alt finansiert ved frivillige donasjoner og medlemsavgifter.
Klimaskremmerne bruker milliarder hver dag, i det store og det hele politisk finansiert, og antagelig en eller flere billioner i året world wide. Det er over én million ganger så mye penger.
Og likevel forsvinner troen på deres ikoniske påstander når sannhetens lys treffer for alvor, slik snøen smelter om våren når solen kommer frem.
Les også: Klimadebatten har blitt et inkonsistent sirkus
Mange klimarealister har realfaglig bakgrunn, og mange har naturfaglig bakgrunn.
Selv har jeg, ved siden av å være utdannet sivilingeniør, også en god donaldistisk bakgrunn. Og denne har, mildt sagt, gjort meg skeptisk til politikere.
Carl Barks, vår geniale Donald-historieskaper, skrev og tegnet en historie i november 1951, som mer enn noe annet favner vår tids politiske overmot. Den har en profetisk dybde som er skremmende. I juli 1952 ble «Donald Duck and the Golden Helmet» publisert i USA, og i norsk oversettelse kom den i »Walt Disney’s Serier» i september 1954.
Den som eier denne spesielle gullhjelmen vil også, på grunn av en gammel lov som aldri har blitt opphevet, kunne berope seg å være konge av Nord-Amerika. Og i noen få timer er Donald i besittelse av hjelmen.
Donald skal være en mild konge. Han skal ikke ta skatt av sine undersåtter. Kun én ting skal han skattlegge: «Luften»
Alle må gå med beholdere på brystet og registrere hvor mye luft de bruker. Et sukk – 10 cent, et stønn, 25 cent.
Den gangen Donaldhistorien kom, lo man selvsagt over noe så absurd. Men idag er dette virkelighet. Politikerne trenger penger, og de skattlegger luft, vann, energi, i deres parasittiske virke hvor penger samles inn for at politikerne skal få leve et luksusliv blant sine likesinnede byråkrater.
Heldigvis fikk Ole, Dole og Doffen forhindret katastrofen, og Donald spør advokaten sin, der han sitter og angrer, om det finnes noe slikt som en rettferdig straff? «Ikke med en god advokat», svarer Advokat Skarp. «Men jeg prøvde jo å få noe for ingenting!», sier Donald. «Ja, men det er jo fullt lovlig!», svarer advokaten.
Og her er vi ved sakens kjerne: Det er fullt lovlig for våre politikere å ta våre penger uten å gi oss noe igjen for det. Våre milliarder i klimaskatter og –avgifter går ikke til oss, men til milliardærer rundt om på kloden som vet å ordne seg. Investeringsselskaper, vindmølleprodusenter, elkraftspekulanter, klimakvoteforretninger, alle skriker de etter mer.
Les også: Har CO2 noen særlig klimaeffekt?
Derfor arbeider klimarealistene for å få slutt på denne parasittvirksomheten, som kun har som konsekvens at den utarmer samfunnet.
Derfor arbeider vi for å få Norge ut av Parisavtalen, for å fjerne alle CO2-avgifter på energi og drivstoff og flyseter og hvor nå disse politikerne har greid å pålegge avgifter. For parasittvirksomhet er ikke enkel å utrydde.
Og vi gjør det uten å ha ett øre igjen for det. Vi gjør det i fritiden, og vi bruker av våre egne midler for å få det til.
Hvordan kan det ha seg at klimarealismen er så effektiv?
Fordi, for å si det som i Esras bok: «Magna est veritas, et prevaelet.» Sannheten er stor, og den seirer.