Øystein Steiro Sr. smeller til som samfunnsrefser i meningsinnlegget: Kommentariatets diktatur krever meningsmonopolet opprettholdt (Vet ikke hvorfor jeg får feil på stavekontrollen av disse ordene når programmet ikke har noe forslag å sette inn?)
Steiro Sr. tar i alle fall vanlige folks parti mot slemmingene i gammelmedia. Linn Stalsberg, Hege Ulstein og Frank Rossavik får så hatten passer. Velrettet var det også, for denne gjengen er utvilsomt samfunnselitens ypperste intelligentsia.
Les også: Hege Ulstein som postmoderne brønnpisser
Men jeg skal ikke bedrive hårkløyveri, det ville være utakknemlig av meg når den sikkerhetspolitiske rådgiveren taler eliten midt imot på vegne av meningmann, og stortingspresidenten.
For samfunnsrefser Steiro Sr. er ikke bare talsmann for vanlige folk, han har også omsorg for stortingspresidenten, som er nummer to, eller nummer tre (her er jeg litt usikker) i rang etter kongen.
Les også: Demokratiets stemmer: Sinna-Marie i Dagbladet og Aggresjons-Frank i Aftenposten
Og sakens kjerne ligger jo i Stortinget. Det er i politikkens høyborg overskridelsene på byggeprosjektet Steiro Sr. kritiserte har funnet sted.
Han rettet i utgangspunktet sin kritikk mot den avgåtte Stortingspresidenten Olemic Thommessens prosjektstyring og fikk tilsvar av nåværende stortingspresident Tone W. Trøen.
Tilsvaret påpekte at Steiro Sr. hadde dratt på litt, satt ting vel mye på spissen – sikkert for å få litt schwung på saken, hva vet jeg? Det er Steiro Sr. som har peiling på hvordan det foregår blant eliten, og det skal vanlige folk vær så god bare være glad for.
Les også: De «gode» menneskenes ondskap, tilfellet Linn Stalsberg
Men hvis den sikkerhetspolitiske rådgiveren driver med noe sikkerhet i den politiske rådgivningen sin, vet han sikkert at sikkerhet, både mot terror og andre trusler, koster penger. Og den bruker jo å koste enda mer når sikringstiltakene skal utføres under bakkenivå – sånn som for eksempel på Stortinget.
Kanskje Steiro Sr. driver med noe politikk i rådgivningen sin også? Da vet han nok at laveste anbyder får oppdraget.
Entreprenører og politikere vet i hvert fall at offentlige byggeprosjekter blir vedtatt på en budsjettramme som er så lav som mulig – sånn at alle politiske konkurrenter kan skrike og hyle om overskridelser ettersom alle tilleggene summerer seg opp til den reelle kostnaden.
Og det driver den sikkerhetspolitiske rådgiveren tydeligvis med, om ikke annet.