Erling Marthinsen
Kommentator
Trond Giske (Ap) tilbake fra kulden? Illustrasjonsbilde. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
Del saken
  • 457
  •  
  •  
  •  
  •  

Arbeiderpartiet (Ap) er som et middelmådig fotballag: Dårlig i forsvar, brukbare i angrep, men elendige på avslutninger.

Nyheten om at Giske-saken var avsluttet med en slags frikjennelse var gårsdagens store nyhet – i omtrent et kvarter. Så kom det fram at Ap hverken hadde frikjent eller dømt Giske. De åpner for at han kan komme tilbake i alle roller. Men de avstår fra å felle en dom i saken.

I skrivende stund virker det som at han er invitert inn i kulden, men holdes under oppsyn i det kjølige inngangspartiet, med døren på gløtt.

Det er en kvasi-løsning som ingen er fornøyde med. Giske ønsker full frifinnelse, han vil ha sakene vurdert på nytt. Varslerne derimot ønsker ikke Giske velkommen tilbake. Maktapparatet i Ap har som vanlig kommet fram til en løsning som absolutt ingen er fornøyde med.

Det er hva Ap kaller «et kompromiss».

#MeToo 
Trond Giske fikk #MeToo-bevegelsen midt i ansiktet, og måtte trekke seg fra alle verv i partiet. Kronprinsen måtte abdisere, og mange i partiet var nok fornøyde med det. For Trond Giske er svært omstridt innad i Ap.

Som frontfigur for en fraksjon med base i Trøndelag, var maktkampen i skyggen av en historisk svak leder klar: Det var Trond Giske og Trøndelag mot Hadia Tajik og Sørvestlandet. Sluggeren mot den søte rogalendingen med muslimsk bakgrunn.

Anklagene mot Giske var et prakteksempel på hvor patetisk #MeToo-bevegelsen etterhvert utviklet seg. Endelig hadde undertrykte kvinner et våpen som kunne brukes mot selve patriarkatet. Og i #MeToo-universet gjelder postmodernismens gyldne regel: Anklagen ER dommen. Mannen er ALLTID skyldig. Å forsvare seg er umulig.

Slik var det for Giske, slik var det for Brett Kavanaugh.

Trond Giske er nok ikke «mors beste barn». Allerede på 90-tallet var han beryktet i Trondheims studentmiljø, som en festglad type som likte øl og jenter. Den gangen var slike naturlige tilbøyeligheter fortsatt akseptert.

Hans periode som kulturminister var preget av episoder som i dagens #MeToo-regime ville vært helt utenkelig, som å gå rundt med  Mira Craig på skuldrene i (angivelig) ikke helt edru tilstand.

Husk: Han var kulturminister. Men Giske ble beskyldt for å være mer interessert i «fest» enn i «festival».

Les også: Hadias plan

Maktkamp
Uansett: Giske var en av kronprinsene i AP. Giske var dessuten en maktpolitiker, en som søkte makt for maktens skyld.

Men er ikke det poenget med politikk? Hvis man er nestleder i landets største parti, så er makt selve drivkraften. Hvis ikke er man rett og slett en dårlig politiker. Jeg er politisk uenig med Giske i 99 % av tilfellene. Men at han skal søke makt, det er for meg selvinnlysende. Hva er ellers poenget?

Derfor er spørsmålet interessant: Var hele #MeToo-saken et ledd i en intern maktkamp i Ap? Påstander om at Hadia Tajik sto bak hele drittpakken dukket raskt opp.

Hva hadde han gjort galt?
De konkrete anklagene var enten vage, latterlige eller merkelig utdaterte. Giske hadde f.eks. sendt sms til en jente i AUF og spurt om det var fest noe sted. Kun i en feministisk koko-verden er dette trakassering.

En gjennomgang fra januar i år, hvor VG skriver Dette er Giske-saken, viser hvor lite alvorlig saken egentlig var. Den mest alvorlige anklagen kom fra Line Oma, som anklaget Giske for å «ha presset henne opp mot veggen, og stukket tungen ned i halsen hennes, mot hennes vilje».

Dette skal ha skjedd i 2010. Nesten åtte år senere finner Oma ut at saken er så alvorlig at hun må varsle. Hvorfor akkurat da?

Fremover
Giske er altså tilbake, på papiret. Han er nok motivert for å hive seg inn i maktkampen som må komme etter Støre. Han har en sterk base av støttespillere, særlig i partimiljøet i hjemtraktene. Mange føler nok også at et eller annet gikk galt i håndteringen av denne saken.

Men han er lammet av mangelen på en reell renvaskelse. Og i skyggene lurer den flinke piken Hadia Tajik, som virker hevet over enhver kritikk.

Forhåpentligvis blir det viktigste offeret i denne saken den skakkjørte #MeToo-kampanjen. Men det er vel for mye å håpe på.

Resett er en dugnad og trenger lesernes hjelp. Donasjoner fra dere holder hjulene i gang. Tusen takk!

  • kr
Eller betal til kontonummer 1503.94.12826
Vårt vipps-nummer er 124526
SMS: Støtt oss med et fast beløp på 59 kr pr måned ved å sende “Resett fast” til 2474
SMS: Støtt oss med et enkeltbeløp på 200 kr ved å sende “Resett” til 2474
Andre måter å donere på finner du på Støtt oss siden.
  • 457
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]