Den offentlige debatten er blitt et lukket selskap for folk med universitets- og høyskoleutdanning.
I tillegg til at vi verdsetter ulike utdanninger og ulike former for arbeid veldig skjevt, har vi også fått en offentlighet som nærmest er blind på det ene øyet, skriver LO-rådgiver Jonas Bals på NRK Ytring.
– Å hive seg inn i det offentlige ordskiftet føltes som et nærmest uoverstigelig steg å ta. Det var ikke det at jeg ikke følte meg meningsberettiget, men hvem var det som satt og diskuterte? Det var folk med kunnskap, og kanskje viktigere, folk med en selvsikkerhet som gjorde at de følte seg meningsberettiget. Selv om de ikke nødvendigvis uttalte seg om temaer som forutsatte eksamen fra et universitet, var det tydelig at eksamenen var til stor hjelp: Den førte til at de ble invitert, og at de følte det var naturlig å takke ja.
Les også: VG-kommentator raser mot Klassekampens dekning av eliten
Det blir heller ikke bedre av at det kreves bachelor eller master for å gjøre jobber som på ingen måte burde forutsette en sånn utdanning, enten det er for å bli politisk rådgiver, jobbe i mediene eller i det offentlige – jobber der realkompetanse fra arbeidslivet burde vært et opplagt fortrinn.
Et av de tydeligste politiske skillene, i nær sagt alle vestlige land, handler nå om hvor lenge man har gått på skole. I Storbritannia stemte for eksempel 64 prosent av de faglærte og ufaglærte for Brexit; blant høyere funksjonærer var tallet 43 prosent.
Parallelt med at den offentlige samtalen mer og mer har blitt dette lukkede selskapet for folk som har gått den akademiske veien, har de yrkesfaglige utdanningene krympet, læreplassene blitt borte – og arbeidslivet blitt brutalisert.
Les også: Noen har stjålet demokratiet fra oss. Hvordan skal vi få det tilbake?
Storbritannia er ikke alene om en slik utvikling.
«Over hele Europa konkluderer de kortuddannede, at regeringen er ligeglade med, hvad folk som mig mener», skriver den danske samfunnsviteren Lars Olsen i boka si «Det forsvundne folk».
– Mange steder har de helt sluttet å stemme – andre steder stemmer de i sinne og frustrasjon, skriver Jonas Bals på NRK Ytring.