En kvinne kan gå på byen og forføre en mann. Ligge med ham. Siden ghoste (ignorere) ham hvis han ønsker mer kontakt. Det er uansett uaktuelt for henne, for han har allerede gjort henne gravid.
Det er ikke straffbart. Faktisk kan kvinnen kreve barnebidrag ni måneder senere. Eller om hun er smartere: Noen år senere. Da er barnet allerede så sterkt knyttet til mor at delt omsorg neppe er aktuelt for rettssystemet.
Nå er det dessverre altfor mange menn som er frivillig fraværende fedre. Men det gir ikke en kvinne rett til å gjøre en mann ufrivillig fraværende som far. Selv ikke om statistikk alene kan gi henne noe «rett». Å være redd for det maskuline innslaget i barneoppdragelse og hverdagsliv handler vel så mye om at hun ikke evner å velge en god mann. En god mann tar ansvar og bryr seg. Hvor fancy eller populær han er vet jeg ikke.
La oss gjøre tankeeksperimentet litt mer ekstremt. Tenk om det som foregikk i kulissene på byen egentlig var slik: Det var den lesbiske kjæresten hennes som valgte ut mannen som sto der uvitende og brisen på dansegulvet eller i baren. Hun sa: Han, han tar du! Vi snakkes i morgen, ok vennen? Elsker deg!
Om det lesbiske paret vil oppdra barnet i fred og ro kan de leve et helt liv uten at sønnen eller datteren har en far. Kvinnen kan si at hun ikke vet hvem faren er. Kvinnen får uansett aleneforsørgerfordeler om paret ikke gifter seg.
Politikernes postmoderne metode
Det finnes en mer «sivilisert» metode. Jeg kaller den Trettenbergstuen-metoden. Aps Anette Trettenbergstuen planla å få barn med sin homofile venn. Slik planla de samtidig en klinisk «skilsmisse» og delt omsorg. Samtidig må det innrømmes at de sannsynligvis har bedre kår for å holde god kontakt om barnets behov enn det mange skilte foreldre har. Likevel spør jeg: Hvor moralsk er det «å gå på byen» på den måten?
Over stork og stein heter en norsk film som handler om et par som ikke kan få barn på grunn av mannens sædkvalitet. Kvinnen tok grep og forførte (uten at mannen skulle vite om det) en mann som utseendemessig lignet kjæresten, og fødte siden barnet med sin kjære som «far». Mannen hennes aksepterte til slutt kvinnens avgjørelse. Hvor sannsynlig er det i den virkelige verden?
Har vi som samfunn egentlig tenkt over hva det å oppdra et barn i et helt maskulint eller helt feminint miljø vil innebære? Det er ennå et eksperiment. Ser vi noe av svaret i SJW-bevegelsen? Helt ubalanserte synspunkter som muligens kommer fra en oppdragelse uten mothaker og naturlig drama mellom mann og kvinne?
Homofili har en despotisk og sjåvinistisk historie
Det homofile ble holdt som det høyeste av grekerne i antikken. Fordi mannen, ifølge deres tankegang, var overlegen kvinnen. De var nok egentlig mest redd for kvinnen. Sokrates’ Xantippe var rimelig nok frustrert. Dette er mest et avsnitt som skal illustrere hvor til side for debatten alt med homofili kan bli misbrukt. Overskriften må unnskyldes, litt. Å være homofil eller å skifte kjønn er ikke noe noen gjør for moro skyld. Det setter deg på utsiden av samfunnet. Men det burde ikke være slik. Du har ikke gjort noe galt. Du skader ingen. Du er bare annerledes.
Spørsmålet mitt er hvorvidt det er naturlig å bli en familie når politikere og lover må gjøre det mulig for deg. Om du ikke da bruker den ekstreme «bar-metoden» som er skissert i ingressen.
Les også: Blir du med å holde fornuften i live i dette land?
Nå har Trettenbergstuens barn faktisk like stor tilgang på maskuline og feminine rollemodeller, så på en måte dreper jeg min egen retorikk. Men rollemodellene kommer her i doser: To og to av gangen. En uke av gangen. De kommer ikke i et naturlig drama. Men barn er smarte når det gjelder omstilling, de sanser godt hvem de er med fordi de ikke har «utviklet» forsvarsmekanismer og kynisme ennå.
Selv er jeg, ifølge mine foreldre, et såkalt «kjærlighetsbarn». Du ler kanskje, og det med rette. Den kjærligheten tok slutt. Folk skiller seg nesten like ofte som de gifter seg i dag. Er det et argument for Trettenbergstuen-metoden? Hvor langt til vest må forholdet mellom mann og kvinne gå før man kasserer det og vedtar dekantering på flaske?
Homofob, jeg?
Nå tror du sikkert at jeg er homofob. Men nei, det er jeg ikke. Jeg har vært på mange av Oslo fagottkors konsertshow. Ler fra magen hver gang. Jeg har venner som – who cares – er homofile. Men de går ikke i pridetog. De må ikke det for å tro på seg selv. Menneskeverd har ingenting med legning å gjøre. Det er ikke sikkert at alle gutta i Fagottkoret ville ha hatt meg som publikummer om de leser dette. Men det må være lov å stille spørsmålstegn ved hva som er best for barnet.
Man bør ikke sette likhetstegn mellom menneskeverd og det å kunne få barn. Livet har så uendelig mye annet å by på. Og du kan hjelpe barn på mange andre måter, som lærer, psykolog, helsesøster, tilstedeværende fadder, onkel eller tante. Ditt bidrag er svært verdifullt. Stefedre og stemødre som ikke selv har barn kan gjøre en uvurderlig innsats for «andres» barn. For er det en menneskerett å «få» barn? Alle forstår at det kreative uttrykket er noe du ville ha ofret ditt eget liv for om så behøvdes. Men er det en menneskerett å «få» barn?
Så kan du si at det er bedre å ha to «foreldre» som elsker hverandre enn å «bare» ha en alenemor eller alenefar som gjør sitt absolutt fantastiske beste. Men hva er naturlig? Det er jo så på moten i dag – å være naturlig. Det finnes dyrearter som har stor andel av homofile. De har neppe blitt indoktrinert til å bli homofile. Men heller ikke de kan få barn.
Hva er naturlig?
Er det naturlig å bli oppdratt av to av samme kjønn? Eller er det bedre å leve med et savn av en far (som oftest) eller en mor, som forlot deg? Slik vite hva du du savner.
Har Anette Trettenbergstuen og hennes homofile kamerat funnet løsningen? Er samfunnet vi skal leve i nå et samfunn der mann og kvinne kan finne «minnelige» løsninger og likevel bli foreldre?
Barn godtar nesten alt. De vil elske sine foreldre, foresatte og nærmeste. Det de ser ut på er det som for dem blir naturlig. Det er det første de ser av verden. Det er naturlig. I hvert fall er det blitt naturlig for dem. Men har vi som postmoderne samfunn eksperimentert litt for mye med våre barn?