Den geopolitiske analytikeren George Friedman tror at EU kommer til å trekkes i en mer nasjonalkonservativ retning i tiden fremover og kaller situasjonen «revolusjonær».
I et intervju med Polskie Radio sier Friedman at dagens politiske status quo i Europa ikke er bærekraftig, og at en ny europeisk politisk konsensus må finne sted hvis EU skal overleve i det 21. århundret.
Han viser til at nasjonalkonservative krefter vokser kraftig over hele kontinentet og argumenterer med at føderalistene i Brüssel ikke lenger kan ignorere utviklingen.
En ny politisk vind
Friedman peker på at det foregår et stort skifte i det inntenrikspolitiske klimaet i de europeiske nasjonalstatene (medlemsstatene) som danner selve grunnlaget for EU. Motstanden mot ytterligere sentralisering av politiske beslutninger på europeisk plan vokser stadig – som manifesteres i den voldsomme veksten av euroskeptiske partier over hele kontinentet.
Les også: Valget i Europaparlamentet og Steve Bannon: De nasjonalkonservatives politiske gjennombrudd?
På tross av sterk motstand mot utviklingen fra eurokratene i Brüssel, må EU ta inn over seg dette politiske skiftet og gjøre reformer – for å i det hele tatt kunne eksistere videre som en politisk enhet.
– Denne prosessen har allerede begynt, men det vil ta tid. Utfallet vil være et veldig annerledes EU enn slik vi kjenner det i dag, tror Friedman.
Vinnere og tapere
Friedman mener at det europeiske politiske etablissementet tjener godt på dagens politiske status quo og at de ser på EU som en nærmest ufeilbarlig organisasjon. På den andre siden finnes dem som ikke har tjent på dagens ordning og mener at unionen har skadet deres interesser.
Se også: Kommer EU til å kollapse?
Disse personene er forarget over situasjonen som har oppstått og ønsker politiske forandringer, mens det politiske etablissementet i det store og det hele ignorerer deres bekymringer. De benekter at EU i det hele tatt har skadet deres interesser. En slik dynamikk skaper grobunn for ustabilitet, og det er to hovedspørsmål som skaper frustrasjon blant europeere.
– Det økonomiske aspektet, men også spørsmål rundt nasjonal identitet og fremtiden til nasjonalstaten, sier Friedman.
Identitetsspørsmålet
Friedman er overbevist om at det ikke finnes noen pan-europeisk identitet som kan erstatte nasjonale identiteter – selv om etablissementet gjør alt i sin makt for å skape en. Det finnes ikke noen overordnet europeisk kultur som binder europeerne sammen, men nasjonale kulturer med sine særegne trekk og unike historier – som er svært resistente til sosial ingeniørkunst.
Det skaper sinne blant nasjonale befolkninger når disse utfordringene blir behandlet som trivielle bekymringer som kun står i veien for det større europeiske politiske prosjektet av etablissementet. Resultatet er at Europa har blitt mer splittet enn på lenge, og at den nåværende politiske retningen ikke er bærekraftig.
Les også: Europas Vox Populi kommer ikke til å la seg kue av godhetstyranniet
Likevel gjør etablissementet alt i dens makt for å bevare dagens status quo. Denne motstanden mot reform av unionen blir best eksemplifisert i prosessen rundt Brexit.
– Brüssel gjør alt i sin makt for å gjøre Brexit mest mulig smertefull for britene, fordi de håper at politisk ustabilitet i Storbritannia kan føre til at utmeldingen fra EU blir stoppet, argumenterer den velkjente analytikeren.
Rigide beslutningsmekanismer
Friedman legger mye av skylden for utviklingen på Brüssels ekstremt rigide institusjonelle beslutningsmekanismer som er blottet for pragmatikk og kun basert på lover og regler. EU er ikke i stand til å gjøre kompromisser som tar innover seg politiske virkeligheter for å finne praktiske løsninger på kompliserte utfordringer.
– Når en politisk orden er så utrolig rigid, så faller den til slutt fra hverandre. Nasjonale regjeringer forstår dette, men Brüssel har bare regler, og forstår ikke hvor farlig dette er for det europeiske prosjektet, sier han.
Polen som konstruktiv kraft i EU
Friedman mener at et falsk politisk paradigme har oppstått i det europeiske etablissementet når det kommer til det europeisk prosjektet. De konstruktive kreftene defineres som dem som ønsker å gjøre EU sterkere gjennom mer politisk sentralisering, mens de destruktive kreftene er dem som står ønsker en større rolle for nasjonalstaten.
Dette er ikke bare tull, men også svært farlig, ifølge Friedman. Han mener at de destruktive kreftene i Europa er de som insisterer på ikke forandre kurs, mens de konstruktive kreftene er de som ønsker å stake frem en ny vei. Man må ta hensyn til virkeligheten som er at det må skje forandringer i hvordan EU styres.
Les også: Polen i front for Europas konservative dreining
Friedman nevner at et land som Polen har fått mye kritikk innad i Europa, men at det tar virkeligheten som den er. Landet forstår at det å være polsk er annerledes ene å være tysk eller spansk, og vil jobbe for et EU som anerkjenner disse forskjellene. Polen er ikke imot Europa, men sier ganske enkelt at prisen for å være europeisk kan ikke være å gi opp å være polsk.
– Den mest destruktive kraften i Europa er byråkratiet i Brüssel, og de som ikke er i stand til å se at det er et behov for forandring, avslutter Friedman.