Det heter seg at flyktningehjelpen ikke driver hjelpearbeid for flyktninger i Norge, men humanitær hjelp til mennesker på flukt i områdene hvor krisene utspiller seg.
Flyktningehjelpen forteller på sin egen side at «vi er raskt på plass der mennesker på flukt trenger oss mest». På denne bakgrunn er spørsmålet er om ikke flyktningehjelpen også burde engasjere seg i repatriering. Man hjelper flere flyktninger for samme sum om hjelpen kanaliseres til nærområdene.
I en verden fylt av krig og konflikter er det gledelig å merke seg at det nå endelig igjen er fred i Syria. Assad har vunnet. De islamistiske opprørerne har tapt. Det er feiring i gatene.
Under mange år med krigshandlinger har 5 millioner syrere flyktet fra krigen og volden og søkt tilflukt i Europa og lille Norge. Fredrik Græsvig har fortalt oss at dette er mennesker akkurat som oss. Flust av høyt utdannede leger, tannleger og ingeniører. Folk som trengs for å bygge opp landet sitt.
I mitt nærområde på Frogner i Oslo har syrere fått bolig midt i ambassadestrøket. Det er nok trygt og komfortabelt, men kan sikkert ikke kompensere for savnet av hjemlandet. En annen sak er hvor mange flyktninger kunne vært hjulpet til å gjenoppbygge sin tilværelse i hjemlandet for det beløp bosetting av noen få syriske familier i Oslo koster.
Det gledelige for flyktningene nå, er at freden har kommet, og Assad har bedt alle flyktningene om å komme hjem. De trengs for å bygge opp landet. De er velkommen hjem, rett og slett. Skjønt det er sikkert noen som ikke er velkommen tilbake.
Islamistiske terrorister er nok ikke velkommen. Det er antagelig ikke noe problem, for det finnes ikke islamistiske terrorister blant våre flyktninger. Det har norske myndigheter sørget for.
Syrere som vil tilbake må søke om tillatelse. En tillatelse som bare gis der flyktningene ikke har bånd til de islamistiske opprørerene. Derfor er bistand til repatriering av Syrere nå mulig. De kan få komme hjem til landet de flyktet fra. Ikke bare på ferie, men permanent. Her har alle gode mennesker nå muligheten til virkelig å trå til og vise hjertelag.
Flyktningehjelpen og Jan Egeland bør ikke sitte passive, men vise vei gjennom å hjelpe flyktningene tilbake til det kjære hjemland der deres røtter så brutalt ble revet opp. Nå kan røttene plantes på nytt i hjemlandet.