Norsk presse driver aktivt «misjonsarbeid» i befolkningen knyttet til innvandring og klima. Pressen pynter på sannheten, forfølger meningsmotstandere og utgjør de facto et demokratisk problem.
For et par dager siden skrev jeg et innlegg på Facebook, som ble tatt av begrunnet med at det var «en hatefull ytring».
Mye av det som stod i min Facebook-sak er nevnt i norske medier tidligere, men var altså så hatefull at Facebook ikke ville la den slippe til.
Heldigvis har vi nå alternative medier og Resett satte min sak på hos seg med overskriften «Er dette «Komiske Ali» i norsk politikk? (advarsel: Facebook mener dette er en hatytring)»
Til ovennevnte sak i Resett, som ble delt 457 ganger på Facebook (og ytterligere noen titalls ganger fra Resetts Facebookside), hørte også en meningsmåling.
98 prosent av de som deltok i denne målingen kunne ikke se at dette var en «hatefull ytring». Det var tidligere i uka nærmere 1100 personer som hadde avgitt sin stemme.
Av de mange kommentarene til ovennevnte Resett-sak fremkommer stor skepsis til Facebook, norske medier og norske politikere.
Takk og pris for alternative medier
Det er et demokratisk problem, når en så stor aktør som Facebook – på lik linje med norske medier, som nå nær samtlige har stengt sine kommentarfelt – hever seg over ytringsfriheten og driver utstrakt sensur.
Det ser ut til at hvis du «ytrer de riktige tingene», så går du klar av sensuren, mens hvis du ikke er «mainstream», og hyller de samme verdiene norske medier mener er verdt å hylle, da er du uønsket, og det du skriver er ikke verdt å publisere.
Grov språkbruk og hat-ord passerer tilsynelatende greit, hvis du hater de riktige personene og hatet er rettet mot politikk avisene selv ikke står inne for og/eller selv ikke våger å se nærmere på.
Svakheter i norsk media
Jeg har gang etter gang pekt på svakheter i norske redaksjoner, knyttet til spørsmålene klima, innvandring og «integrering». Det er som om journalistene springer benene av seg for å frelse og drive misjonsarbeid.
Vi som har levd noen år husker godt hva man snakket om på «folkeskolen», der det ble fortalt om «misjonærene i Afrika» og arbeidet deres. Disse kristne var i Afrika for å lære de innfødte om Jesus. Mange vil i dag si, at det ikke var noe galt i det, mens andre vil si at det var å trenge seg på de innfødte.
Det er akkurat dette som skjer i norsk presse: De trenger seg på oss seere, lesere og lyttere og vil så inderlig gjerne drive «misjonsarbeid» knyttet til for eksempel innvandring. Journalistene lyver, pynter på og underslår viktige fakta i saker knyttet til innvandring, flyktninger og migranter.
Det samme gjelder klima. Vi ser politikere, organisasjoner eller enkeltpersoner komme med uttalelser i øst og vest, om hvor farlig dette med klima er. Sjelden ser vi at disse politikerne, organisasjonene eller personene stilles til veggs og bli spurt for eksempel:
Du mener vi skal legge ned olje- og gassvirksomheten innen 2035, noe som vil berøre 200 tusen personer i Norge. Hva er ditt helt konkrete forslag til alternative jobber i et så stort antall?
Enkelte av disse, som uttaler seg gang etter gang, har fått ekspert-status i mediene, men det stilles ikke krav til at de skal komme med konkrete løsninger. Det holder å kunne rakke ned på andre.
Jeg sier derfor takk og pris for alternative medier som Resett, som bidrar til å få balanse i debatten og demme opp for regelrette løgner fremført gjennom en unyansert og ukritisk norsk presse.
Facebook og faktisk.no
De saklige uttalelsene og statistikkfunnene jeg gjenga i min Facebook-sak nylig var altså å betrakte som «hatefulle ytringer».
Er dette «Komiske Ali» i norsk politikk? (advarsel: Facebook mener dette er en hatytring)
At jeg nevner faktisk.no i denne sammenheng skyldes at de i fjor høst ble en del av Facebooks faktasjekksamarbeid, «Third-party fact-checking». Partnerskapet innebærer at Faktisk.no får tilgang til spesielle verktøy og funksjoner, som også gir mulighet for økonomisk støtte.
Faktisk.no AS er en såkalt ideell organisasjon og skal være en såkalt uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Det er fra start av verdt å legge merke til at faktisk.no eies av NRK, TV2 og flere norske avishus, som nær sagt daglig unnlater å dekke klima eller innvandring/ integrering på en bred, objektiv og saklig måte.
Når faktisk.no hevder at de ønsker å bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale, må vi også huske på hvem som er eierne av faktisk.no. Det samme må vi tenke på, når faktisk.no påstår å jobbe for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt.
Faktisk.no har også tatt på seg den formidable jobben (helt uten at noen har bedt dem om det) med å avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter.
Jeg hevder fra mitt ståsted at de journalistene som jobber i faktisk.no, på lik linje med sine kollegaer i NRK, Aftenposten, VG etc., er preget av sin politiske oppfatning og ikke opptrer objektivt. Meningsmålinger blant journalistene viser at de foretrekker Arbeiderpartiet, SV, Rødt og De Grønne.
Etter selv å ha jobbet som journalist i 35 år, hvorav 22 år i NRK, kan jeg skrive under på at mange av journalistene jeg jobbet sammen med bar preg av å lene seg godt over til venstresiden i sine betraktninger av verden.
Hva redaksjonen i faktisk.no derfor mener kan defineres som «et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt» ligger derfor i dagen langt på vei.
Farlig, farlig, farlig
Faktisk.no har vært interessert i å komme inn i det norske skoleverket for å predike rundt temaet «Hva er sannhet og løgn på Internett og i sosiale medier?». De har derfor ønsket seg noen titalls millioner av våre skattekroner, for å få gjort denne jobben.
Ola Borten Moe kaller statsstøtte til Faktisk.no for Orwells «1984»
Jeg tror for egen del at det ikke er bra at faktisk.no får denne plassen i skoleverket, men snarere at det kan bidra til en ytterligere forverring av den hat-fordreide venstrevridningen vi ser i den offentlige debatten i samfunnet i dag, og at misjonsarbeidet dermed også utvides til å omfatte indoktrinering av skoleelever.
Jeg mener dessuten at de verktøyene faktisk.no får tilgang til langt ifra er bra for ytringsfriheten. Det er altså Facebook selv, som sitter med dette «utstyret».
Jakter i flokk
Det vi ser i samfunnet vårt nå er at norsk presse er en del av en politisk retning. Misjonering er nevnt allerede, men det går lenger enn det, slik jeg ser det.
Pressen løper i flokk og koker suppe på spiker av fillesaker, driver med flisespikkeri rundt ord og ordvalg for å sverte enkeltpolitikere og politiske partier. Mange kvier seg for å delta i debattene og velger å tie stille.
Pressen forfølger selektivt enkeltpersoner og politikere de mener skal «straffes» for å ha «feil meninger», og det vil for eksempel si at du er ikke «innvandringsvennlig nok» eller «skeptisk nok til klimautviklingen».
Det ligger mye ansvar hos den enkelte av oss til selv å skaffe oss bred informasjon om det som pågår, og ikke bite på historiene fra de vi har trodd fortalte oss hele sannheten, for eksempel NRK.
Pressen liker å omtale seg selv som «Den fjerde statsmakt». Det er ment slik, at pressen skal ha en rolle som kritiker og overvåker av de andre tre statsmaktene; den utøvende (i Norge: Kongen (ved regjeringen)), den lovgivende (i Norge: Stortinget) og den dømmende (domstolene).
Når det gjelder temaene «innvandring» og «klima» har ikke pressen rollen som «kritiker og overvåker», men som en aktør sammen med de tre øvrige statsmaktene og på enkelte politiske partiers side.
Reelt sett har vi derfor ingen i de store mediehusene til å jobbe som «kritiker og overvåker» på temaene «klima» og «innvandring». Dette er et alvorlig demokratisk problem, og vi kan ikke regne med at norske medier selv er i stand til å se det. Derfor er det å holde liv i Resett og øvrige alternative medier som Document.no og HRS av ekstremt stor betydning for demokratiet vårt.