Alle har en kompis som ikke forstår når spillet er over:
Han som ringer gamlekjæresten igjen og igjen. Han som søker jobber han aldri vil få. Han som fortsetter å spille i band lenge etter at alle kompisene har fått seg jobb og familie. Han som fyller opp forlagene med manus etter manus som de sender rett i søppelkassa.
Trond Giske er statsministerkandidaten som ikke forstår at han aldri blir hverken statsråd eller statsminister igjen.
Men han nekter å gi seg, og når det går til helvete så er det VGs skyld, eller Hadia Tajiks eller onde krefter i Oslo Arbeiderparti.
Sorry, Trond. Du har brukt 20 år på å bygge deg et rykte som en gris, og da får du ikke tillit.
Tillit er nemlig ikke et juridisk begrep. Det er noe folk gir deg basert på en samlet magefølelse.
Og magefølelsen til alle som ser ansiktet til Trond Giske er tydelig: Han der får ikke passe min tenåringsdatter.
Det er selvfølgelig trist når et livs satsning går til helvete, men det er ikke en menneskerett å bli partileder.
Det er et tillitsverv.
Og ingen har lenger tillit til deg, Trond. Du er blitt bilde på de narsissistiske broilerne som rir norsk politikk som en mare. Mennesker som ikke kan noen ting utover politikk, og som klamrer seg til makten så godt de kan. Men hvor skremmende kan ærlig arbeid være, Trond?
Men nå er det over. Du kan selvfølgelig holde på. Men når du ikke tenker på hverken partiet ditt eller familien din, så kan du ikke vente at media skal gjøre det.
Og det bryllupet ditt i Nidarosdomen? Det er ikke en fest for kjærligheten. Det er komisk. Og hvem i vil stille som brudepike?
Forøvrig mener jeg at asylsinstituttet bør avskaffes, og pengestøtten til trossamfunn avsluttes.