Jeg tror jeg kan si at for de aller fleste av oss, så er det innlysende og selvfølgelige svaret på dette spørsmålet: nei.
For å kunne lære å snakke norsk, for å ta til seg norske holdninger og normer og for å lære norske skikker og tradisjoner, er man nødt til å leve i et miljø der det faktisk finnes etniske nordmenn som kan fungere som forbilder og et norsk miljø som innvandreren faktisk kan integreres i.
Derfor er det fullt forståelig og fremstår som en klok tanke å ta en pause i bosetningen av nye flyktninger i Oslo, der det har oppstått en meget påtagelig segregering, som medfører at dersom nye flyktninger bosettes i bydeler som bebos av nesten bare innvandrere og deres etterkommere, så vil det simpelthen ikke være noe norsk miljø å bli integrert i. Og for å spørre igjen: Kan man bli integrert i Norge dersom man kun omgås andre innvandrere, ofte fra eget opprinnelsesland, og kun snakker opprinnelseslandets språk med foreldre og venner og praktiserer hjemlandets skikker og normer?
Igjen: Dette synes så opplagt for de aller fleste av oss, at det er nærmest uforståelig at noen kan være uenig. Men noen reagerer åpenbart, og i en artikkel i Dagbladet fremstår Umar Ashraf, styremedlem i Minotenk og Hasti Hamidi, styremedlem i Interfem og organisatorisk leder i Salam rett og slett som furtne og krenkede både over forslaget og ikke minst over Linda Noor, lederen for Minotenk som har gått ut og støttet forslaget om en bosetningspause av nye flyktninger i Oslo.
Les også: Minotenk foreslår bosettingspause for Oslo
– Lederen av Minotenk lefler med rasebegreper, og bruker tall bestilt fra Fremskrittspartiet for å peke på utfordringer som er skapt av manglende politisk vilje, ikke av flyktninger.
Og lengre ned i artikkelen:
– Hva med oss? Vi som er barn og barnebarn av innvandrere omfattes også av innvandrerstatistikken Noor bygger argumentene sine på. Er ikke vi en ressurs for integreringen? Fordi vi er brune?
Det er dessverre meget symptomatisk for debattnivået fra venstresiden og innvandringsliberale, at de ikke evner å føre en saklig debatt uten å trekke inn hudfarge, rasisme og egen krenkethet. Har vi virkelig ikke kommet lengre i dag, enn at man kan diskutere de reelle utfordringene uten å ty til slike utgåtte hersketeknikker? Linda Noor bruker et uttrykk som «hwite flight» i det innlegget Ashraf og Hamidi henviser til, men det er kun et uttrykk som brukes om det fenomenet at originalinnvånerne flytter ut når flyktninger og innvandrere flytter inn i et område. Det har overhode ikke noe med rase å gjøre og heller ikke med hudfarge.
Men enkelte innvandrer har en lei tendens til å gjøre rase og hudfarge til hovedsaken, slik at de kan dra rasismekortet og fremstå som krenkede på grunn av sin hudfarge. Ashraf og Hamidi tror ikke en gang at det finnes noen sammenheng mellom at innvandrere i stort antall flytter inn, og etniske nordmenn flytter ut. Vel, da tror jeg de burde ta en spørrerunde blant etniske nordmenn som forlater for eksempel Tøyen. Og dersom utflyttingen kun dreier seg om en klassereise, hvorfor går ikke innvandrere gjennom den samme klassereisen? Det må jo ha en årsak at de blir boende igjen?
Les også: Om noen tiår er hele Norge som Oslo Øst
Selvsagt kan ressurssterke innvandrere og deres etterkommere bety svært mye for integreringen. Men det er helt irrelevant for akkurat denne debatten. Uansett hvor mye disse innvandrerne har å bidra med for å få nye flyktninger til å trives og til å ville integreres, så hjelper det så uendelig lite dersom de bor i et miljø der det ikke finnes et norsk miljø å integreres i! Det er DET som er poenget her, og gjennom sin måte å reagere på, ved å oppfatte debatten som et personlig angrep på dem selv, avslører herrene Ashraf og Hamidi noe som dessverre er veldig typisk for mange innvandrere (og særlig de med muslimsk bakgrunn) som deltar i den offentlige debatten: De fremstår som lettkrenkede, selvhøytidelige og fornærmede. De ville tjent svært mye på å la være å ta debatten så personlig og heller holde seg til det prinsipielle og saklige.
Artikkelforfatterne gjør det igjen og igjen til et poeng at den undersøkelsen fra SSB som har ført til den aktuelle debatten, er bestilt av Fremskrittspartiet. Hva i all verden har det å si at undersøkelsen ble bestilt av FrP? I Ashraf og Hamidis kretser har åpenbart dette en stor betydning, og den eneste grunnen til at de understreker dette igjen og igjen, må være et slags forsøk på å diskreditere hele undersøkelsen og score billige poenger hos sine tilhengere. Bør det ikke være de som har utført undersøkelsen som bør være tema, og likeledes hva undersøkelsen forteller? Og hvorfor dette voldsomme behovet for å betvile at Oslo er en segregert by og at innvandrere mottar nærmere 70% av sosialbudsjettet i Oslo?
Likevel mener artikkelforfatterne at Oslos problemer overhode ikke har noe med innvandring å gjøre, men skyldes politisk vanstyre og at løsninger er å bevilge mer penger. Dette er visst mantraet til de som nekter å se sammenhengen mellom problemene og innvandring, mer penger, bedre tilbud, flere fritidsklubber. Norge bruker enorme ressurser på å hjelpe til med integreringen. Mange Osloskoler kan ha opp til to lærere i hver klasse, kun pga av det store antallet innvandrere. Dette kommer i tillegg til et stort antall assistenter og miljøarbeidere. Bydelene tilbyr et stort og varierende tilbud av aktiviteter, klatreklubber, discoklubber og annet og bibliotekers og sportsklubbers tilbud er også store. Det er åpenbart en særdeles seiglivet myte at bydelene i Oslo ikke tilbyr innvandrerungdommene nok. Tilbudene er der i rikt monn, men problemet er at en voksende gruppe innvandrerungdom heller vil være på gata, der gjengene tilbyr rus, raske penger, jenter, biler og spenning.
Les også: Oslo-politiet sliter med ungdomskriminalitet
Dette er IKKE samfunnets skyld. Vi gjør allerede utrolig mye for at våre innvandrere skal trives og integreres i vårt samfunn. Mange velger å ta imot våre tilbud, tar en utdanning og skaffer seg en god jobb og et godt liv i Norge. Mens en altfor stor gruppe innvandrergutter dessverre velger den lettvinte veien: Gjengtilhørighet, kriminalitet og vold.
Slik avslutter artikkelforfatterne:
– Skal lederen av landets eneste minoritetspolitiske tenketank forlange noe som helst, ville det vært naturlig at hun begynte med å kreve økonomiske midler for å styrke tilbudet til nærmiljøer og innbyggere med minoritetsbakgrunn. At hun lar seg forføre av billig identitets- og symbolpolitikk som baseres på tall bestilt fra Fremskrittspartiet, er alvorlig.
Penger, penger, penger og atter penger, det er visst alt innvandringsliberale mener kan løse de problemene som påføres samfunnet av ulike innvandrergrupper. Norge bruker allerede penger i milliardstørrelse på innvandrere hvert år. Hvor mye må vi bruke for at Ashraf og Hamidi skal si seg fornøyd? Er det ikke på tide de tar til seg at denne debatten overhode ikke dreier seg om raseteorier eller hudfarge, men at det rett og slett dreier seg om innvandringen til Oslo har vært så stor og segregeringen så åpenbar, at integreringen mislykkes fordi det nesten ikke er nordmenn igjen å integreres med i flere bydeler? Ingen problemer løses av å gi Oslo en bosetningsspause, men de flyktningene som nå kommer, vil ha en mye større sjanse til å integreres i en bygd der de vil være i mindretall og vil bli stimulert til å integreres på en mye bedre måte enn nyankomne flyktninger som bosettes der det kun finnes innvandrere fra før av. Det er så selvfølgelig at de aller fleste forstår det.
Les også: Skremmende naivitet og uvitenhet om årsakene til kriminalitet blant innvandrerungdom
Og så et tankekors til slutt: I disse debattene der venstresiden og de innvandringsliberale ber og ber om mer penger og flere tiltak til innvandrerungdom. Tenker de noensinne på at etnisk norsk ungdom kanskje også kunne fortjene at vi bryr oss om dem på samme måte? Eller dreier alt i samfunnet seg om å legge til rette for innvandrere?