Norge er annerledeslandet i et Europa preget av nedskjæringer i offentlig sektor. Det vil ikke vare evig.
Visst er det mye som står bra til med norsk økonomi. Mens andre oljeeksporterende land holdt på å gå dukken da oljeprisen sank til bunns, kunne de fleste nordmenn utenfor oljebransjen konstatere at man ikke merket noe nevneverdig til krisen. Kanskje er vi det oljelandet som klarte seg best gjennom disse årene med svært lave oljepriser. Vi har med andre ord gjort mye riktig.
Vi har det godt, vi har den nest høyeste kjøpekraftsjusterte medianlønnen i hele OECD, kun slått av Luxembourg. Vi er, ifølge FN, verdens beste land og bo i. Også Legatum Prosperity Institute rangerer Norge som verdens beste land.
Disse konstateringene kan være en del av årsaken til at mange nordmenn tror at pengene faktisk vokser på trær – at det er uendelig mye av dem. Det høres utvilsomt veldig bra og beroligende ut at den norske staten har penger nok til å gjøre alle statsborgere til millionærer.
Men alle hedersbetegnelsene har ikke kommet gratis. Det er ikke slik at oljevelstand er noe som kommer deisende ned over oss helt av seg selv. Venezuela er kanskje det fremste eksempelet på denne sannheten.
Les også: Tidligere journalist i Finansavisen: Ikke-vestlig innvandring koster om lag 250 milliarder årlig
Det er skyer å skimte i horisonten, for den som våger å se. Det er ingen tvil om at pengene fra oljefondet vil komme godt med i fremtiden, men om det skal gå bra med norsk økonomi, må vi ta grep nå, om vi vil unngå en situasjon der oljefondet blir spist opp av galopperende utgifter og gigantiske vedlikeholdsetterslep.
Staten har pådratt seg enorme utgifter i fremtiden, i form av utbetalinger til fremtidige pensjonister. Det er blitt konstatert at om man skulle foretatt disse utbetalingene i dag, ville fondet, som i skrivende stund er verdt cirka 8770 milliarder kroner, blitt så godt som tømt. Samtidig har vi de siste tiårene hatt en svært kostbar innvandring, med en svært uforholdsmessig stor andel velferdsklienter.
Enn så lenge kan de løpende utgiftene dekkes med inntektene fra fastlandsøkonomien, godt hjulpet av avkastningen på oljefondet. Men utgiftene øker videre, og inntektene fra norsk olje og gass vil gradvis forsvinne, enten fordi det etterhvert vil bli tomt, eller fordi etterspørselen vil falle når andre former for energi blir billigere, mer effektive og pålitelige. Jo lenger vi utsetter reformer og kutt, jo tidligere vil vi måtte bruke av selve fondet for å kunne innfri folks krav til velferd og subsidier.
Samtidig står norsk infrastruktur til stryk. I 2015 ble det avdekket gigantiske etterslep, og det ble konstatert at man ville trenge hele 2600 milliarder, bare for å få en tilfredstillende standard på veier, jernbane og offentlige bygninger. Dette etterslepet vil vokse etterhvert som tiden går, og det haster å gjøre noe med det.
Norsk politikk trenger en overhaling. Det er viktig og bra at vi sparer en god del av oljepengene, for eksempel til bruk ved lavkonjunktur. Men når vi lar forfallet i infrastrukturen vokse, selv om vi har penger til å gjøre drastiske reduksjoner i etterslepet, da sparer vi oss rent faktisk til fant.
Det er av ytterste, avgjørende betydning for norsk økonomi i fremtiden at vi investerer av det overskuddet vi har i dag i norsk infrastruktur, fremfor alt i vei og bane.
Skal vår økonomi være konkurransedyktig, må vi, som Erna Solberg ha sagt, bli smartere og investere i forskning og utdanning. Billigst blir vi aldri. Men, det er minst like avgjørende å sørge for effektiv transport av varer, tjenester og arbeidskraft rundt omkring i landet. Vi har lenge hatt mer enn god nok råd til å gi landet en infrastruktur i verdensklasse. I stedet har vekslende regjeringer underprioritert oppgaven. Om det får fortsette vil det bli mye dyrere å rydde opp senere.
Les også: Skattemoral i forfall
Alle fellesskapets penger må gå til felles goder. Vi har for mange uløste oppgaver. Skolen må bli bedre, og vi må satse på forskning og teknologi, for det er der medisinen mot eldrebølgen ligger. Vi må få ut fingeren og gi de eldre den verdige alderdommen vi ønsker for vår egen familie og for oss selv. Dette vil koste oss dyrt.
Da kan vi ikke sløse penger på tant og fjas. Langt flere organisasjoner, arrangementer og annet unødvendig som ikke har med velferd, trygghet og utdanning å gjøre, må klare seg uten statens oljesmurte omtanke. Vi kan kanskje ikke kutte alt av subsidier, men i lengden kan vi ikke øse penger over næringer som aldri vil bli lønnsomme, eller gi støtte til homofile skiløpere, som Audun Lysbakken gjorde som barne- og likestillingsminister i 2012.
Den belastende innvandringen må stanses. Byråkratiet må kuttes nådeløst. Det må investeres for fremtiden, slik at vi ikke etterlater våre etterkommere et land i forfall, og en sparegris som ikke engang dekker vedlikehold.
Oljerikdommene har ikke beriket Norge helt av seg selv. Dette har sammenheng med at vi var et land i den rike verden, med solide institusjoner, lite korrupsjon og andre viktige næringer, også før vi fant oljen. Det er det harde arbeidet og nøkternheten tidligere generasjoner har oppvist som har fått oss hit. Disse holdningene gjør vi nå lurt å finne tilbake til. For vi har sporet av, og det for lengst.