I en tendensiøs kronikk i Morgenbladet påstår Anja Sletteland at hvite mennesker ikke opplever rasisme og har privilegier, bare i kraft av sin etnisitet.
Skribenten Anja Sletteland har skrevet en tekst der hun tar for seg Eddo-Lodges bestselgende bok Green Book. Det fremgår av teksten at Sletteland langt på vei er enig med Eddo-Lodge. Kronikken er full av underlige, udokumenterbare påstander. Man kunne like gjerne bare ha fortalt fargede mennesker at de alltid er ofre for den hvite majoriteten, uansett hva de gjør med sine liv. Hyllestene av selve ikonet på norsk offermentalitet og mistenkeliggjøring av majoriteten, Sumaya Jirde Ali, sitter løst.
Det er stadig kortere mellom rasismebeskyldningene mot det europeiske samfunnet. Før i tiden ble begrepet rasisme reservert for bevegelser som mener at menneskeheten kan deles inn i klart definerbare raser, og at disse kan plasseres i et hierarki. Disse ideene er ikke lenger ansett for å være legitime, og godt er det.
Fargeblindhet er blitt rasisme
Det nye er at det nå er rasistisk å være ikke-rasistisk. Det å mene at rase ikke skal spille noen rolle, og at vi ikke skal se hudfarge, er blitt et slags uttrykk for såkalte «hvite privilegier». Sletteland slår bombastisk fast at «Eddo-Lodge har helt rett i at det er fargeblindheten som står i veien». Det er nå problematisk å mene at rase ikke burde spille noen rolle, i de radikale «antirasistenes» verden. Opp er blitt ned.
Les også: Britisk gutt brutalt banket opp av innvandrergjeng i Bradford
Ifølge Sletteland er det nemlig slik at hvite mennesker «ikke har kjent rasisme på kroppen». Det premisset ligger åpenbart til grunn for hele den norske rasismedebatten i regi av gammelmediene. Hvite mennesker opplever angivelig ikke rasisme.
Rasisme mot nordmenn
Fortell dette til de norske guttene som vokser opp i Groruddalen, som får juling av innvandrergutter, fordi de er etnisk norske og skiller seg ut. Undertegnede er kjent med alvorlige tilfeller av dette fenomenet, der noen har fått så hard medfart at de ender opp med PTSD. Fortell disse guttene, som vet at de blir truet og banket av innvandrergjengene, fordi de er etnisk norske eller ikke-muslimer, at hvite mennesker ikke kan utsettes for rasisme.
Hvis det er rasistisk å kalle Sumaya Jirde Ali for hettemåke, hva kaller man da å gi noen juling for deres etniske eller kulturelle opphav? Hvorfor dette selvhatet, denne selvdestruktive insisteringen på å fremstille rasisme som noe kun hvite gjør seg skyldige i?
Rasisme er ikke noe bare hvite mennesker utsetter alle andre for. Andre mennesker utsetter hvite for rasisme, og ulike andre etnisiteter utsetter hverandre. Det er også verdt å minne om at den hvite overmakten og overlegenheten som riktignok ble etablert under kolonialismen, og som er veldig skadelig, er et relativt nytt fenomen. Disse beskrivelsene av hvite mennesker som evige undertrykkere, bevisst eller ubevisst, holder ganske enkelt ikke mål, og bygger på en sterkt forenklet, ensidig og fordummende fremstilling av historien.
Hvite mennesker ble også tatt til slaver av andre grupper, under ottomanerne i Nord-Afrika mellom 1500- og 1700-tallet. Araberne tok langt flere afrikanske slaver enn europeerne. Tyrkia har hatt sine kolonier under ottomanerne. Andre land har erobret, plyndret, voldtatt, dominert og utryddet andre i hundrevis av år. Verden begynte ikke å eksistere med spredningen av vrangforestillingen om den hvite overlegenheten.
Håpløshet
Hovedproblemet med resonnementet som fremmes i Slettelands tekst er likevel håpløsheten. Hun ignorerer, som så mange andre radikalere, det faktum at vi har noe som heter likhet for loven, og bare antar at hvite mennesker ikke anser fargede som en del av sine fellesskap.
– Det er her isfjellene kolliderer. Som ikke-hvit blir man stadig påminnet om at man ikke tilhører dette fellesskapet av likhet, og heller ikke lik rett til å kjempe for sin sak, hevder Sletteland.
Det nevnte fellesskapet er altså reservert for hvite mennesker. Nok en helt udokumenterbar påstand. Mange av oss kjenner folk med ikke-vestlig opphav, mange av oss har dem som nærmeste venner, partnere og familie, og her beskylder Sletteland oss for å ikke inkludere dem i våre fellesskap. Dette henger ikke på greip. Når vi ikke ser farge, og vil behandle alle likt, er det et uttrykk for «hvit ideologi». Så vi skal ikke være fargeblinde og vi skal ikke inkludere fargede i våre nasjoner, i antirasismens navn. Samtidig skal vi påminnes hvor forferdelig det er at fargede ikke inkluderes. Dette er ubegripelig.
Sletteland mener at svarte, liksom kvinner, har fått utdelt «dårligere kort» i livet. Hva som menes men en slik diffus formulering er det vanskelig å gripe fatt i. Hvilke kort dreier det seg om? Hvor kommer privilegiene fra? Dreier det seg om det som er medfødt eller det som er tillært? Kvinner har fått utdelt andre kort i kraft av sin biologi, men er de dårligere? Hva med de svarte som vokser opp i velmøblerte hjem med foreldre med god inntekt? Er de også utdelt dårligere kort enn hvite mennesker? Hva med hvite barn i lavinntektsfamilier, er de privilegerte?
Les også: Multikulturalismen er som skreddersydd for et totalitært samfunn
Hudfargen begrenser deg ikke
Det finnes ikke noe som heter «hvite privilegier». Ingen er privilegert ene og alene på grunn av sin hudfarge, og det er hårreisende at folk går rundt og tror det. Faller det aldri disse antirasistene inn at privilegiene og problemene folk har faktisk har sitt opphav i andre faktorer enn samfunnets oppfattelse av ulike hudfarger? Tro det eller ei, men majoriteten bryr seg ikke om hudfargen. Men, man må av en eller annen syk grunn fortelle fargede at det ikke er håp for dem.
Dette er hva man kaller en selvoppfyllende profeti. Om man til stadighet gjentar at hvite mennesker aldri vil akseptere fargede som sine likemenn, og lar denne myten stå uimotsagt, er faren stor for at mange fargede utvikler nettopp antagonistiske holdninger, og anser seg stå utenfor storsamfunnet. Slike resonnementer gjør langt mer skade enn de er til hjelp.
Ingen lykkes med noe som helst ved å synes synd på seg selv, og anse seg selv som hjelpeløs og ute av stand til å gjøre noe med sin situasjon. Fargede mennesker må, som andre, i stedet få høre at de kan gjøre hva som helst, om de jobber hardt nok og blir best i noe. Så kan vi gjerne ha en debatt om rasisme. Men da ikke bare om den rasismen hvite mennesker utsetter andre for. Da må det handle om faktisk, ekte rasisme. Ikke den såkalte «hvite ideologien», som bare kan forklares i diffuse, svært lite konkrete termer, belagt med udokumenterbare påstander og skyld og skam mot en gruppe alene. En slik debatt skal vi kontant avvise.