Terror er i all hovedsak symptomer på et samfunn som går opp i limingen.
Et godt virkende samfunn er alltid basert på et visst minste felles multiplum av felles normer og adferd. Straks samfunnets minste byggesteiner dras i for store ulike retninger vil dette resultere i at svake sinn kompenserer sine frustrasjoner med voldelige utbrudd. Dette har vi sett utallige eksempler på.
Når styrende elementer forsøker å blande sammen utforlikelige kulturer under samme paraply er det imidlertid garantert at det hele vil ende i katastrofe. Det er spesielt for sosialismen at dens forenklede lære postulerer at de aller fleste vil bli lykkelige dersom det bare garantert er nok mat på bordet og jobb til alle. Men hvem vil stå på og jobbe hardt dersom du ikke behøver og borgerlønnen detter inn i postkassen?
Menneskesinnet er imidlertid som alle med «hår i øra» vet mer komplisert enn det dyrisk vegeterende. Med en gang vi har dekket de primære behovene vil våre ganglier konsentrere seg om kulturelle elementer. Disse enkle fakta tar dessverre ikke dagens globaliseringsorienterte ledere hensyn til. De lever i en eventyrverden der mennesket skal tilbake til Edens hage og reversere «syndefallet». Ledere som ikke tar hensyn til de grunnleggende menneskelige svakheter styrer rett i mot en varslet katastrofe.
I strid med seg selv
Et hus som er i strid med seg selv kan ikke bli stående, er gammel lære for mennesker som har levd en stund. Det beste blir derfor som alltid det godes fiende. Begynnelsen til oppfyllelsen av denne gamle visdommen ser vi rundt oss i hele USA og Europa. Lederne har satt i gang et ustoppelig tog av problemer det ikke finnes noen naturlig vei ut i fra. Når man endelig hadde kommet klar av heksebrenning, Vatikanets strekkbenker og Hallesbys bannbuller så sent som på 50-tallet stuper man inn i nye runder med nye religiøse grusomheter og tvang.
Les også: Islam er politikk, ikke religion
Selv ikke IS & cos pisking, steining, æresdrap, burka, kjønnslemlestelser, håndsavhugging, tvangsgifte, brenning i jernbur, kasting av homofile fra hustak, terror, selvmordsbombing, barneekteskap, syrekasting eller gjengvoldtekter ser ut til å affisere globalismens eventyrfortellere synderlig. Regissørene bak enten overser eller blåser en lang marsj i konsekvensene av deres eventyrlige oppfatteleser av virkeligheten.
Mennesker med et minstemål av visdom og forstand ser derfor helt klart at dette går rakeste veien mot grusomheter vi bare kan lese fra historiebøkene. Langvarig terror og ukvemshandlinger og -ord som takk for vestens gjestfrihet vil garantert avstedkomme økende motsvar fra vestlige hardlinere som ikke lenger finner seg i at politiet mister grepet på samfunnet. Dette er barnelærdom.
Uten bakkekontakt
De ytre kjennetegnene som skiller rasene fra hverandre er bagatellmessige mot det som befinner seg av kulturelle ulikheter mellom ørene. At «tapeten» er gul, brun eller hvit er helt marginalt og er IKKE det som vil føre oss til krig og konflikter. Dette er noe de fleste med litt vett lett skjønner. Det ser derfor ut til at de vestlige politikerne har mistet all erkjennelsesmessig bakkekontakt når de i sine infantile drømmer om et paradisisk samfunn der alle kulturer smelter sammen og lever i fred og lyst skal trumfes igjennom. Slik er det IKKE! Det kunne man bare spurt gamle sjøfolk om til råds – sjøfarende som frekventerte alle klodens land og kom hjem med groteske erfaringer i håndbagasjen. Dessverre er det i de unge uerfarne sinn på ditto politiske ungdomsleire at slike drømmerier lettest får fotfeste.
Men all slik tusenårig livserfaring står dagens vestlige elite i mot. Og de gir seg ikke på harde møkka, selv om de røde lampene lyser som fyrverkeri i horisonten. Det er som om de har erklært naturlovene krig. Man kan lure på om de har satt seg fore å være guder som i vår tid er gitt verktøy til å forme en ny menneskehet bare religiøse tidligere så for seg i sine himler. Himmelriket deres på jorden vil derimot ende slik all ekstremisme alltid har endt – i katastrofe og undergang. Hvordan demokratiet kunne kuppes av slike og servere fortløpende lykkepiller til en stadig mer fordummet befolkning er ikke annet enn et historisk paradoks.
Hybris
Hybris (fra gresk ὕβρις) er et uttrykk med sine røtter i gresk mytologi for det at et menneske i overmot eller hovmot går ut over de grensene som gudene har satt for menneskelige handlinger. I moderne anvendelse er betydningen av hybris gitt ved ordspråket «Hovmod står for fall». Det innebærer gjerne tap av kontakt med virkeligheten, særlig når personer som preges av hybris eller hovmod er i en maktposisjon. Det er ikke vanskelig å se og erkjenne at dagens vidløftige ledere – som fortløpende skal redde planeten og forene diametralt motsatte kulturer – er dømt til å mislykkes. Og for å redde stumpene må de som alle tidligere drømmere ty til stadig hardere lut, for til sist å sitte igjen med et diktatur der ingen er lykkelige i det hele tatt.
Dårer har tatt tømmene
Unge, lettformelige sinn blir nå fylt med disse eventyrliknende ideene, og er blitt kimen til en tragisk fortelling der all tidligere erfaring kastes bort – og må erfares på ny med et verre utfall enn noensinne på grunn av omfanget. For å si som ordtaket: «Slik var det i de dager dåren satt til hest og kongene gikk til fots». Det er trist for en gammel mann å erfare at det bare tok 80 år etter at et totalitært styre ble styrtet, til et nytt skulle formes.
-Det är synd om människorna, sa hin August Strindberg – broderfolkets største forfatter. Men Nobelprisen fikk verken han eller vår egen Ibsen. Slik går det når man forteller sannheten. En annen kar fra Nasaret ble hengt opp og drept da han talte Rom midt imot. Dette fenomenet har Resett trolig merket seg. Og vi andre vet at den dagen Lurås hankes inn av PST kan vi konstatere at diktaturet er et faktum.