Aktivistmiljøet på Politihøgskolen, innen akademia og internt i politiet, må bli fratatt sin enorme makt, om vi skal kunne bekjempe gjengkriminaliteten.
Det siste året har det av ulike medier blitt skrevet om sosionomiseringen som har foregått i politiet, kriminologers og sosiologers inntreden i justissektoren generelt, og i politiet spesielt. Politihøgskolen og Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO er institusjoner som over tiår har bygget opp mye makt og innflytelse.
I 1998 leverte Ingjerd Hansen sin hovedfagoppgave i sosiologi om hvordan man blir fremmedfiendtlig av å jobbe i politiet. Hun konstaterte at politibetjenter i Oslo får mer negative holdninger til mørkhudede av jobben, og de uttrykker holdninger som er rasistiske.
Etter studiene begynte hun å jobbe i NGO-en OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering), hvor hun blant annet jobbet med saker som gjaldt påstått diskriminering av minoriteter fra politiets side.
Les også: Betjenter i Oslo-politiet slår alarm om respektløshet blant østkantungdom
Strategisk stab
I 2007 ble hun ansatt som minoritetsrådgiver ved strategisk stab i Oslo politidistrikt. Oppgaven skulle være å endre måten politiet jobbet mot minoriteter på. Siden den gang har hun fått følge av flere kvinnelige sosiologer og kriminologer som har kommet inn og bekledd ulike roller i Oslo-politiets strategiske stab, deriblant Marianne Sætre, Veslemøy Grytdal, Anne Bakosgjelten og Christina Hofseth.
Sammen og hver for seg har de produsert et stort antall rapporter og analyser hvor det synes som de har to vidt forskjellige motiv. Når det gjelder den tradisjonelle kriminaliteten som narkotika, vinning, overfallsvoldtekter, barne- og ungdomskriminalitet, ran, trusler, hallikvirksomhet, hvitvasking, trygdesvindel, arbeidsmarkedskriminalitet og den slags, virker det som målet har vært å tåkelegge og prate kriminaliteten mest mulig ned. Det har vært lite snakk om mørketall, og den viktige forskjellen på den skjulte og den registrerte kriminaliteten har blitt viet liten oppmerksomhet.
Falske nyheter
Å påstå at kriminaliteten i Norge har falt de siste årene er rett og slett falske nyheter. Sannheten er at den har tatt nye former hvor man er avhengig av at politiet eller andre instanser avdekker og anmelder forholdet. Hvis ikke havner det ikke inn i kriminalitetsstatistikken. Når politiet de siste årene har blitt mer og mer hendelsestyrte, med hovedfokus på beredskap, og med føringer fra ledelsen om å ikke avdekke kriminalitet, faller selvfølgelig antallet anmeldte saker.
Se eksempelvis til arbeidsmarkedskriminaliteten. Eksperter sier at flere bransjer er gjennomkriminalisert. Allikevel er det knapt anmeldelser å finne innenfor dette feltet. Er denne kriminaliteten liten, eller har den bare ikke blitt oppdaget og registrert? I tillegg er det veldig mange som ikke tør å anmelde i frykt for represalier, eller at de vet at politiet bare henlegger saken. Dette vet garantert aktivistene i strategisk stab. Men det virker som det er bedre å komme med nyheten om at det multikulturelle prosjektet er så trygt og bra at også kriminaliteten faller. Nå ser man konsekvensene av at sannheten har blitt lagt lokk på. De som har påstått at innvandring har medført økt kriminalitet har blitt avfeid og latterliggjort med henvisninger til tall, statistikk og forskning produsert av dette miljøet. Myndighetene har antagelig heller ikke fått den riktige informasjonen, og derfor ikke blitt presset til å ta de grepene og gjort de prioriteringene som hadde vært nødvendig.
Les også: Politimann: – Vi er strippet for all autoritet
Hatkriminalitet
Når det kommer til kategorien hatkriminalitet, etnisk profilering, samt anmeldelser og klager på politiet, blir alt straks veldig annerledes. Da snakkes det om store mørketall, og gjerne også doble mørketall. Man viser til land som Sverige og Storbritannia, hvor det registrerte omfanget er mye større, og at slik må det da også være her. Folk blir oppfordret på det sterkeste til å anmelde denne type kriminalitet. I 2012 sa Ingjerd Hansen følgende til Nettavisen: «Dersom folk opplever at politiet opptrer klanderverdig, må de klage. Det er vi takknemlig for om de gjør».
Hun forteller videre at strategisk stab legger ned mye ressurser i klagesakene. «Vi legger ned mye jobb i hver enkelt klagesak, og opplever at publikum er fornøyd med behandlingen de får når de har klaget. Dersom de ikke er fornøyd med behandlingen eller utfall av klagen, kan de klage på ny til Politidirektoratet. Alle som klager får ett grundig svarbrev tilbake».
Det er nok mange fornærmede i alvorlige straffesaker som er misunnelig på denne servicen.
Strategiske aktivister
Som tidligere nevnt fremstår Ingjerd Hansen og hennes kollegaer som strategiske aktivister. Enhver anmeldelse gjeldende såkalt hatkriminalitet, og klager og anmeldelser på politiet fra minoriteter virker å være gull verdt for dem og NGO-ene. Tallene brukes til å produsere rapporter om det økende omfanget av hatkriminalitet, etnisk profilering og diskriminering på grunn av hudfarge, og en rekke tiltak de mener må på plass for å bekjempe dette. Dette brukes av NGO-er, som OMOD og Antirasistisk senter når skyggerapporter skal leveres inn til FN, som igjen kritiserer norske myndigheter for manglende prioritering.
Den 11. aug 2015 sto følgende overskrift i en artikkel i Aftenposten: «Norge må stå skolerett om hatkriminalitet for FN-komite.» Videre i artikkelen opplyser avisen: «Neste uke skal norske myndigheter eksamineres i FNs rasediskrimineringskomité. Hatkriminalitet og hatytringer blir sentrale temaer. Det er FNs rasediskrimineringskomité som fører tilsyn med at Norge følger sine internasjonale forpliktelser om å motarbeide diskriminering. Neste uke reiser likestillingsminister Solveig Horne til Geneve for å svare på spørsmål fra komitéen. Den forrige eksaminasjonen var i 2011».
Videre står det at norske myndigheter en rekke ganger har fått internasjonal kritikk fra FN, Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa og Europarådet for manglende innsats mot hatkriminalitet og hatytringer. Aftenposten unnlater å nevne at FN kun fremfører kritikken de har mottatt fra det mektige NGO- nettverket, også kalt det sivile samfunnet. For en vanlig leser er ikke dette mulig å forstå, og man sitter igjen med inntrykk av at når FN kritiserer oss, må det være en korrekt kritikk.
Leter med lys og lykte
Resultatet av dette strategiske spillet er at myndighetene kan synes å ha blitt tvunget til å prioritere dette høyt på bekostning av blant annet organisert gjengkriminalitet. På bakgrunn av dette presset ble det også opprettet en egen dedikert hatkrimgruppe i Oslo i 2014, som siden har lett med lys og lykt for å finne saker å anmelde. Nå krever FN at det opprettes slike grupper i alle politidistrikter. Ja. Du leste riktig. FN mener noe om organiseringen av norsk politi.
På denne måten har man selvfølgelig klart å få opp antall anmeldelser, og kan dermed spre budskapet om at hatkriminaliteten i Norge øker. Til og med Jonas Gahr Støre brukte dette i valgkampen i 2017. Når det gjelder etnisk profilering som visstnok politiet driver med, kan det virke som om strategisk stab og hele akademia jobber knallhardt for å skape den nødvendige utryggheten hos politifolk, slik at de skal kvie seg for å stoppe mennesker med utenlandsk utseende, i frykt for rasismebeskyldninger. Det har gått så langt at Ingjerd Hansen har rullet ut videoer som skal brukes for å lære politiet i Oslo hvordan minoriteter selv vil at de skal bli kontrollert. Til Nettavisen 5. mai 2018 kom Hansen med følgende kommentarer:
«Vi har mye dialog med minoritetsungdom og er kjent med at flere er skeptiske til politiet. Vi har mange tiltak for å unngå dette. Ett av dem er at vi i samarbeid med minoritetsungdom som har opplevd å bli kontrollert av politiet, har laget filmer som nå brukes i opplæring av ordensbetjenter».
«Filmene rulles ut i disse dager. Vi har også vært i dialog med ungdommer med tanke på å bistå i introduksjonsprogrammet til de nye som skal ansettes i politiet i Oslo øst».
«Det er viktig for oss at de som ikke er fornøyd klager formelt. Da kan vi gå i dialog med dem og se nærmere på det som skjedde».
Les også: Ungdomsgjenger samarbeider om å hindre politiets kriminalitetsbekjempelse på Holmlia
Offermentalitet
Disse akademikerne fremstår som en gjeng aktivister som desperat prøver å blåse opp en kriminalitet som er svært begrenset, for så å bruke dette i propagandaen om minoriteter som ofre, hvor det blant annet er etniske nordmenn og politiet som angivelig skaper friksjonen i det multikulturelle Norge. Skal det norske samfunnet vinne kampen mot den sterkt økende gjengkriminaliteten, må dette «antirasistiske» aktivistmiljøet på Politihøgskolen, innen akademia og internt i politet, bli fratatt sin enorme makt. Var det press fra dette miljøet som gjorde at man la ned det suksessfulle gjengprosjektet X-RAY i 2012, som vel var å betrakte som trakassering og stigmatisering av sårbare personer?
Deres modell baserer seg på å ikke gjøre de kriminelle minoritetene sinte, for da vil det bli vanskelig med tillit og bruk av de feministiske universalverktøyene dialog, bekymringssamtale og det nye «round-table meeting». De bruker også en hver anledning til å rettferdiggjøre at de kriminelle begår sine handlinger, med sosioøkonomiske årsaker som trangboddhet og fattigdom. Politimesteren i Oslo gjentar jo dette på innpust og utpust. Dette er en helt ufattelig destruktiv og giftig tilnærming, som skaper aggressive personer uten ydmykhet og evne til å se at egen adferd også kan være en medvirkende årsak til konflikten og friksjonen.
Ansvarliggjøring
Til slutt vil jeg avslutte med ett spørsmål på vegne av lovlydige borgere i Norge: Kan de som er ansvarlig for kriminalitetsbekjempelse i Norge, love at dere klarer å rydde opp i kriminaliteten som brer om seg i landet? Kan dere garantere at det vi gjør i Norge er prøvd andre steder med stort hell, eller er det metoder man politisk bare har bestemt seg for at er de rette, etter sterkt press fra miljøet nevnt over? Vi er mange bekymrede mennesker som håper på et betryggende og godt svar.