Da jeg igjen startet mitt samfunnsengasjement offentlig etter noen års pause, ville jeg ikke i mine villeste drømmer trodd at ord som nazidame, rasist, muslimhater, Hitlers datter eller skribent i brunt nettsted og slavinne skulle bli en realitet.
Det startet med ett innlegg i Aftenposten der jeg forsøker å balansere den økende romantiseringen av integrering, og konsekvensene av æreskulturen. Det var ikke mitt første innlegg om islam, ekstremisme eller radikalisering. Men den gikk mer på innvandrere fra Somalia som jeg dessverre så ikke endret seg noe nevneverdig etter mye kritikk fra blant annet forfatter og samfunnsdebattant Amal Aden.
Den gang var de skamløse på toppen, og det ble viktigere og viktigere med posisjonering og dette med å ta avstand fra de vi er mest uenig med. Vi husker alle denne underskriftskampanjen som jeg dessuten ikke ble invitert til. Den gang fikk jeg vite via en av de undertegnede at jeg ikke ble spurt fordi jeg mest sannsynlig ville være enig med en mann jeg ikke en gang visste hvem var. Koblingen var tydelig fra deres side, men det skulle ta flere måneder før jeg visste hvem det var de ville ta av stand fra. Jeg fikk med meg dette motsvaret, og forsto fort at jentene gjorde rett i å utelate meg fra denne posisjoneringen. Jeg hadde ikke den gang, og heller ikke nå noe behov for å ta avstand fra noen for å vise hvor jeg står. Integritet og det å være tro mot seg selv, er to langt viktigere verdier enn evnen til å ta avstand fra de du ikke deler synspunkter med.
Dialog er for siviliserte mennesker, posisjonering er anti demokratisk
Dialog, samtaler og debatt med de man er uenig med, er prinsipper jeg følger kompromissløst. Det er akkurat det som er feil med landet jeg flyktet fra, der klanene vil posisjonere seg og ha makt. Maktkampen øker faren for friksjon mellom klanene og det bidrar til massive og dødelige angrep mot egne folk. Vi er altså ikke der i vår utvikling, og dette skal ikke tolkes dit hen at jeg mener at vi er på vei mot en borgerkrig, men behovet for å utestenge «fienden» er slående likt i begge kulturer.
Dialog er et viktig prinsipp i vårt demokrati. Å kunne sette seg ned og prate med sine motstandere samtidig som vi utveksler våre uenigheter, er grunnpilaren i et sivilisert samfunn. Å nekte dialog med de du er uenig med, derimot er den mest effektive måten å stagnere samhold på og en klar invitasjon til ytterligere polarisering. Dersom invitasjon til dialog vrakes, gjenstår bare avstand mellom folk, og det i seg selv bør motivere flest mulig til å snakke sammen istedenfor å snakke om hverandre. Man kan godt si at ethvert sivilisert samfunn er avhengig av aktører som stadig søker innsikt i den andres perspektiv.
Det faktum at vi nå har kommet til et punkt der all islam – og innvandringskritikk karakteriserer som rasisme, sier alt om at vi nå trenger å trykke hardt på bremsen og strekke ut en hånd til motstanderen. Dersom hensikten med samfunnsengasjementet vårt er å bidra til et bedre samfunn for alle samfunnsborgere, bør vi også ta vår del av skylden.
Kritikk mot resett delvis riktig
Resett har fått mye kritikk for saker som omhandler samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, og den kritikken deler jeg med storsamfunnet til en viss grad. Etter min mening burde flere av innleggene aldri sluppet gjennom, Og jeg burde vært mye tydeligere på min motstand mot disse innleggene. Den har vært stor, og den har blitt møtt med forståelse og respekt. Den delen beklager jeg, og det må presiseres uten unnskyldninger eller avsporing.
Når det er sagt, så unnskylder det ikke den jakten mange har holdt på der enhver saklig kommentar eller innlegg om innvandring har blitt merket som brunt og muslimfiendtlig. Vi er mange som oppriktig ønsker endring i samfunnet vi lever i, og å misbruke ord som rasisme og noe så grusomt som nazismen, er med på å ytterligere polarisere. De er i så fall ikke bedre enn den kanten de forsøker å kritisere. Å dra mennesker ut til ytrehøyre kun fordi deres samfunnsanalyser er kritiske til islam, er et ødeleggende våpen som flere stadig tyr til.
Like ille er det når motstandere på den andre siden bruker ord som Quisling, forræder i debatten. Å ønske er flerkulturelt samfunn der hudfarge, etnisitet eller religions spiller noe rolle, er ikke synonymt med å være en landssviker eller naiv. Det må være lov å faktisk ønske seg et fargerikt samfunn basert på samhold, toleranse og kulturelle innslag. Slike karakteristikker av andre er like ille som rasismeanklager, og selvsagt skitner de til debatten på lik linje.
Så hvem er det som polariserer?
Det nytter ikke lenger å skylde på en side av det politiske spektret når vi nå har ytterpunkter som konkurrerer om hvem som kan være verst. Det vi derimot kan konkludere med er at ytterpunktene blir stadig flere og større. Helt vanlige moderate muslimer tyr til stygge angrep mot alle som uttaler som om innvandring. Beskyldninger om å ønske økt og strategisk polarisering der «oss» mot «dem» mentalitet øker, blir besvart med nettopp «oss» mot «dem» mentalitet. Vi er nå i en teaterscene der skuespillerne tar øye for øye og blir totalt blinde av sin egen dumskap og fordommer.
Den samme metoden bruker også journalister og andre samfunnsengasjerte stemmer som burde holde seg for gode for urettferdig karakteristikk av andre. De bidrar ikke til balanse i debatten, men snarere økt stigma rundt diskusjonen om islam og innvandring. Vi som samfunn er avhengig av å diskutere de åpenbare problemene som for eksempel islam, og mangel på integrering fører til. Om det så er ytrehøyre som vil sende muslimer samlet i båter og sendt ut i utrygt farvann, eller venstreaktivister som ønsker å sende islamkritikere ut til en øy og danne noe så grusomt som konsentrasjonsleir så kommer vi frem til samme resultatet.
Polariseringen er en folkefiende vi alle bør jobbe sammen mot.