I Danmark har sosialdemokratene forstått at deres eksistensberettigelse ligger i å ivareta den nordiske modellen. Derfor går de i bresjen for en restriktiv innvandringspolitikk.
Det har lenge vært kjent at danske sosialdemokrater er betydelig mer innvandringskritiske enn sine ideologiske venner i Norge, og langt langt mer enn svenske sosialdemokrater. Nå sementeres dette inntrykket, for Socialdemokratiet har, med leder Mette Frederiksen i spissen, skjerpet politikken enda mer.
Resultater
Dette gir resultater for danskenes arbeiderparti. De rapper velgere fra høyresiden. De borgerlige partiene, med Venstre og innvandringsminister Inger Støjberg i spissen, har lenge prioritert en streng innvandringspolitikk. Dette gjelder særlig Dansk Folkeparti, som har hatt dette som sin fanesak i lang tid.
Ifølge målingene ligger Mette Frederiksen an til å bli statsminister etter det kommende valget, og DF, som ved forrige valg fikk godt over 20 prosent av stemmene, ligger nå rett under 15 prosent på målingene.
For ikke veldig lenge siden forfattet undertegnede en kommentar som handlet om den restriktive innvandringspolitikken som et avgjørende aspekt ved konservativ politikk. Dette gjelder ikke bare for konservative. Det finnes gode, vektige argumenter for at også gode sosialdemokrater burde ha brydd seg om demografi og kulturell sammensetning, så vel som en streng innvandringspolitikk, helt fra begynnelsen av.
Les også: Mennesker er milliarder
Solidaritet og tillit
Sosialdemokratiets og velferdsstatens fremvekst har alltid bygget på nasjonal solidaritet. Det nasjonale fellesskapet i kultur, med delte tradisjoner, en felles historie og normer, må til for å skape den samfunnnsomfattende tilliten som igjen er avgjørende i utviklingen av en velferdsstat. Når samfunnet gradvis blir mer multikulturelt, forsvinner samtidig forutsetningene for den samfunnsmodellen sosialdemokratene utviklet i Norden på 1900-tallet.
Videre har Aps tradisjonelle velgergrupper langt større interesse av å begrense den belastende innvandringen til Norge enn mange med makt og rikdom, og det av to grunner. For det første er det de svakeste som helt eller delvis har behov for de velferdstjenestene som etterhvert kommer under sterkt press på grunn av den store, uproduktive innvandringen.
Tøffere arbeidsmarked
For det andre, så er det de som må konkurrere med de billige nykommerne. Det er ikke de rike og de kvalifiserte, de høyt utdannede, som på kort sikt får tøffere konkurranse om sine jobber med den belastende og radikale ikke-vestlige innvandringen vi har sett de siste tiårene. Alle vil vi rammes før eller siden av at Norge og andre vestlige land gradvis avskaffer seg selv. Men det er de som sitter nederst ved bordet som merker det først.
Liksom for Høyre, er det i Aps interesse å gjøre som sine danske venner, og gå inn for en restriktiv innvandringspolitikk. Dette kan gjøres med vektige, sosialdemokratiske argumenter og med god samvittighet, for å kunne ivareta og videreutvikle samfunnsmodellen, og for å beskytte de svakeste i det norske folk.
Solidaritetsargumentene for en liberal asylpolitikk utgår derimot, nå som det for svært lenge siden ble etablert at solidaritet med verdens flyktninger ikke er synonymt med innvandring, og at det er helt andre ting som må gjøres for vise solidaritet som virkelig monner for de svakeste i verden, enn slike svært lite treffsikre, kontraproduktive former for hjelp.
Les også: Danske sosialdemokrater stiger på meningsmålingene etter innvandringsutspill
Samfunnet bygges nedenfra
Også norske sosialdemokrater finner sin eksistensberettigelse i å ivareta den samfunnsmodellen de har bidratt til å utvikle. En del på venstresiden tror at velferden ble innført i Norge takket være Aps diktat. Men det er bare halve sannheten. Samfunnet vårt er bygget fra bunn til topp, og ikke omvendt. Man kan ikke påtvinge en befolkning i en hvilken som helst stat solidaritet med sine medborgere. Det kommer nedenfra. Ap og de andre kunne utvikle velferdssamfunnet på grunn av den nasjonale solidariteten som vokste frem i Norge under opplysningstiden og deretter.
Derfor er det faktisk sånn at Ap trenger en restriktiv innvandringspolitikk og sunn nasjonalkonservatisme, dersom de skal være tro mot seg selv og sin modell. Men vil norske sosialdemokrater være like modige som sine danske partivenner? Det finnes gode grunner til å tvile på det.