Blant 12 000 klimapublikasjoner var det bare 0.5% som støttet IPCCs ikoniske konklusjon om at «mer enn 50% av klimaendringene er menneskeskapt».
Dette knusende resultatet for IPCC-bevegelsen er ved manipulering av kategorier og prosentberegning omskapt i mediene til myten om 97% konsensus. Merkelig at folk kan ha tillit til en gruppering som benytter denne type triks.
Myten om 97%
Helge Lurås, Resett skrev presist om myten om 97% konsensus. Til tross for dette greidde Faktisk.no ved semantiske kunstgrep å vri det til at myten var riktig, og at Lurås tok feil. Lurås kunne enkelt tilbakevise dette ettersom Faktisk.no forholdt seg til feilaktig utsagn.
Følges argumentasjonen til Faktisk-journalist Tore Bergsaker er det ingen forskjell på den bastante formuleringen «klimaendringene er menneskeskapte» og «menneskelig aktivitet påvirker klima». Skjønn det den som vil.
Bare 0.5% av artiklene støtter IPCC
Men hovedbudskapet fra tallmaterialet (Cook 2013) er faktisk det enkle budskap at av nesten 12 000 publikasjoner hadde hele ca 8000 ingen utsagn i sammendraget om årsaker til klimaendringer (66%) og ca 4000 (ca 34%) hadde ulike vage antydninger om «menneskelig påvirkning». Myten oppstår ved manipulert prosentregning innen en minoritets-underkategori. Faktisk.no utviser således uvitenhet om både hva det skal regnes prosenter av og hvorledes dette kan formuleres på normal måte i det norske språk.
Det viktigste resultatet er at kun 65 publikasjoner (0.54%) støttet IPCCs, «klimasannhetens røst», nesten 15-årige, ikoniske konklusjon om at «mer enn 50% av klimaendringene er menneskeskapte». I to andre gjennomganger Legates (2014) og Monckton (2015) er det funnet å være henholdsvis 41 og 44. Forskjellene endrer ikke konklusjonen.
Liknende tallmanipulering gjenspeiles i en mastergrad ved University of Illinois (2009). Vel 10 000 «forskere» ble tilskrevet, vel 3000 svarte. Ved nærmere vurdering(?) hadde 77 rett kompetanse, av disse var 75 (97%) på IPCCs side. Det er tydelig at 97% er ansett å være et passende tall for manipulert konsensus.
Vitenskapelige prinsipper sviktes i spillet om folkemeningen
Hensikten med denne type undersøkelser er åpenbar. Harald Stanghelle skrev våren 2012 at klimavitenskap er bra, men skal det bli politikk av det må det velgere til. Klima er komplisert og lekfolk lener seg på «ekspertisen». Da er det greit å følge andres (ekspertisens?) oppfatning og mediene er den enkleste kilde.
Det visste Al Gore som allerede i 1994 henviste til konsensus. Det var selv før IPCCs 1995-rapport der Clinton-administrasjonen måtte intervenere for å endre vitenskapskomiteens hovedkonklusjonen fra manglende bevis for menneskeskapt klimapåvirkning til at påvirkningen var betydelig (discernable) – likevel milevidt fra konsensus.
Konsensusoppfatningen blir forsterket når den kobles med den omfattende retorikken rundt desavuering av motstandere som vi ser gjennom de mangfoldige hersketeknikkene. Likeledes får folk en skjev oppfatning gjennom det omfattende spillet rundt seleksjon av fagpublikasjoner som presenteres i mediene der NTB styrer ensrettingen.
Men i de senere år er det årlig publisert rundt 500 vitenskapelige publikasjoner som støtter opp om naturlige variasjoners dominans. Ca. 100 av disse er om solen. Også historisk er det et omfattende materiale med mange tusen publikasjoner og forfattere. En seriøs vitenskapelig gjennomgang avkrefter således konsensusmyten.
Konsensus er et antivitenskapelig begrep. De fleste nye og forbedrede teorier starter med et brudd på etablert viten, også klimateorien. Etter å ha vært «av og på» i 100 år ledet den legendariske John von Neumann i 1955 en stor klimakonferanse i Princeton med de ledende vitenskapsmenn til stede. Kun ett foredrag var om CO2 og mulig påvirkning.
I 1960- og 1970-årene var en kommende istid den sentrale forståelse. Da beregningsmodellene feilaktig ble dominerende var det heller ingen konsensusdebatt, men en reell debatt om hvorvidt modellene stemmer med observasjoner. Med senere tids manglende overensstemmelse dreies formidling og debatt i det offentlige rom bort fra viten og over på ikke-faglige argumenter.
Faktasjekkens premisser
Skal faktasjekk ha noen verdi må de blant annet a) velge et eksempel som er representativt, b) være presise og forholde seg til de ulike aspekter som et utsagn inneholder, c) benytte riktige kilder, og d) belyse vitenskapelige tema gjennom den samlede vitenskapelige litteratur. Ingen enkel oppgave for norske journalister som har særdeles mangelfull formell kompetanse i naturvitenskapene. Dette var en samstemt konklusjon fra et dagsmøte i Det norske vitenskapsakademi i 2010 om formidling i norske medier, og Faktisk.no bekrefter det med så hjelpeløs argumentasjon.
Det gjorde de også for å forsvare den entydige dokumenterte manipuleringen av GISS-temperaturer ved økning på 0.24C (50%) i løpet av vel 100 år. Der påtok de seg også rollen som dommer i en vitenskapelig debatt og dømte den sterkt kritiserte metoden om homogenisering av data som vinner – uten argumenter. Det har de ingen kompetanse til. Deres eneste saklige mulighet var å erkjenne de faktiske dataendringene og avstå fra å kommentere metodikken. I andre tilfeller har de nettopp avstått for å slippe å være enige med Klimarealistene i deres klager.
Faktisk.no fremstår i viktige spørsmål som et mikrofonstativ i forsvar av sine medieeieres redaksjonelt fastlagte agendajournalistikk.