Det er alltid veldig gledelig for religiøst interesserte når mennesker som har erfaring med religiøs tro forteller om sine opplevelser. Det burde i hvert fall være det.
I så måte håper jeg så mange som mulig leser artiklene til Cemal Knudsen og Shurika Hansen her på Resett. (Som ble holdt som foredrag foran stortinget på Ateismens dag). De aller beste argumentene mot autoritær religiøs praksis kommer som regel fra dem som har opplevd den kontrollerende og undertrykkende religionen på eget sinn, for ikke å si egen kropp.
La meg først som sist klargjøre mitt eget ståsted. Jeg tror at Gud eksisterer, og at ulike utsendinger fra Gud har inkarnert gjennom historien for å forsøke å åpenbare Guds egentlige natur for menneskene. Noen av disse tror jeg var Buddha, Jesus, Muhammed, Luther og mange andre. Felles for alle disse som nær som for en, var at de alle mer eller mindre feilet i sin misjon.
For meg er det åpenbart at den som kom aller nærmest å vise oss Guds sanne ansikt, var Jesus. Han var alltid konsekvent i sin forkynnelse og levde sitt liv i fullkommen harmoni med sin egen lære. Han søkte aldri noe for egen del, higet ikke etter makt, men fremsto som alle utstøttes og undertryktes forsvarer mot det religiøse maktapparatet. Hans sinn var kjærlig og rent, og han utnyttet aldri sin makt over sine tilhengere, men løftet frem både kvinner og barn og ga dem en plass i sin krets.
Hele Jesu livslevned står i sterk kontrast til Muhammeds, som i yngre år fremsto som en spirituell religiøs reformator, men som dessverre i sine senere år fullstendig falt for mørkets makt og ble en krigsherre som førte krig mot sine motstander, oppfordret sine tilhengere til å drepe sine fiender, og hans appetitt på kvinner ble visstnok umettelig.
Hverken evangeliene eller koranen ble nedskrevet mens Jesus eller Muhammed levde, og begge skrifter bærer preg av å være en blanding av Lys og Mørke, kjærlighet og menneskelige misforståelser. Men der Jesus aldri oppfordret sine tilhengere til vold, er det åpenbart at det gjorde Muhammed, og det har etter min mening satt sitt preg på deres tilhengeres tro og gjerninger i all ettertid. Så vidt jeg oppfatter muslimer, kan de deles opp i grovt sett to kategorier: De som lar seg inspirere av den spirituelle læren til Muhammed, om fred og kjærlighet, og de som bygger på krigsherren Muhammeds lære som oppfordrer til religionskrig, drap og utryddelse av de vantro.
Jeg ser at Cemal er overbevist om at Gud kun er en menneskeskapt figur, men i mine øyne synes det helt usannsynlig at milliarder av mennesker gjennom mange tusen år har latt seg narre til å innbille seg at det finnes en guddom, på helt falske premisser. Den enorme utbredelsen av troen i ulike former, er etter min mening et godt bevis på at det virkelig finnes en høyere makt, som mange mennesker har gjort seg erfaringer med på et indre intuitivt plan.
Det som er menneskeskapt, etter min mening, er det bildet av Gud som til ulike tider har vært rådende blant menneskene. Det er lett å forstå at mennesker med stort frihetsbehov og som har vokst opp under en sterkt undertrykkende og voldelig utgave av islam ikke ser en annen løsning enn å fullstendig ta avstand fra både at Gud eksisterer og alt som vedrører islam. Undertrykkelsen har åpenbart vært så massiv, friheten til selvstendig tenkning så liten og den sosiale kontrollen så sterk, at behovet for total avstandstaging er altomfattende.
Det Gamle Testamente
Men er det ikke ganske åpenbart at primitive mennesker, med liten evne tvil innlevelse, liten kjærlighetsevne som samtidig er strenge og tradisjonsbundne, vil skape et gudsbilde som er preget av sin egen personlighet og egne begrensninger?
De primitive og uutviklede menneskene som levde for mange århundrer siden, skapte primitive religioner, der det inngikk både menneskeofring og påbud om å drepe og utrydde sine fiender. Og i det gamle testamentet kan man finne ganske detaljerte regler for når det er riktig å steine folk, ja til og med sine egne barn, om de er ulydige. Man finner mange felles trekk i GT og koranen, og det er jo helt riktig når noen sier at kristendommen til tider har vært like voldelig og brutal som islam.
Men det gamle testamentet er jo egentlig ikke kristendom, men jødenes gamle religion. Og i den sammenhengen må man ikke glemme at Jesu lære, uansett hva som tillegges Jesus om at han var sendt for å oppfylle den gamle lære, var et voldsomt oppgjør med den gamle jødiske læren i GT. Der jødenes lære var øye for øye og tann for tann, erklærte Jesus det motsatte, nemlig at man ikke skulle søke hevn, men tilgi, elske sine fiender og søke fred med dem. Når Jesu tilhengere ikke har klart å leve opp til Jesu høye standard gjennom århundrene, er det ikke Jesu ansvar, for kristenheten har ofte handlet fullstendig på tvers av det Jesus oppfordrer oss til. Dette står helt i motsetning til Muhammeds lære, der de som går inn for og praktiserer vold, terror og drap på vantro, ikke handler på tvers av Muhammeds lære, men de oppfyller hans krav til sine tilhengere fra hans periode som voldelig krigsherre!
Les også: Cemal Knudsen: Ateistene her i vesten beskylder meg å hate mennesker når jeg kritiserer Islam
Kristendommen har utviklet seg enormt i løpet av de siste århundrene. Jeg tør påstå at det som har foregått, er at kristendommen har blitt ført nærmere og nærmere til Jesu opprinnelige lære. Stadig nye generasjoner har renset kristendommen for menneskeskapte misforståelser og ukjærlige læresetninger.
I vår tid fremstår den norske kirke både som tolerant og inkluderende, og selv om mange frikirkelige miljøer henger fast i gamle dogmer, er kirken blitt stadig mer frisinnet og forståelsesfull overfor mennesker av ulik legning og orientering. Men kirken mangler fremdeles å ta det siste skrittet mot fullstendig frigjøring fra ulike menneskeskapte misforståelser. Den Norske Kirke står fremdeles for en type religion som ikke verdsetter eller oppfordrer til fullstendig frihet for tanken, men de krever tilslutning til visse dogmer for at man skal kunne regnes som en kristen. Og fremdeles gjelder det gamle, ukjærlige dogmet om at du må tro at Jesus døde på korset for våre synder, og gjør du ikke det, vil du lide evig i helvete. Dette dogmet er etter min mening et overgrep mot menneskets frie tanke, og er ikke i overensstemmelse med Guds kjærlighet.
I mine øyne er vår frie tanke og frie vilje den aller største gaven fra Gud, og han simpelthen elsker at vi benytter oss av tankens frihet. Her har kirken fremdeles en vei å gå før deres forkynnelse er i overensstemmelse med Guds sanne vesen.
Islam har en langt, lang vanskeligere vei å gå for å nå frem til en fullstendig aksept av menneskets gudegitte rett til å tenke fritt og handle deretter. Kristendommen ligger flere århundrer foran i utviklingen mot en human og tolerant tro, som ikke dømmer og ikke undertrykker noen. Det er vanskelig å se for seg hvordan en lignende utvikling skal kunne foregå innen islam, men helt uten forkleinelse for muslimer som har blitt ex-muslimer, så tror jeg ikke det er fra ateistene at utviklingen av islam vil komme.
All historisk erfaring tyder på at det er innen den enkelte religion at det kommer fremsynte og kloke reformatorer som kjemper igjennom en modernisering av troen. Og det tror jeg må skje i et muslimsk land, og reformatoren vil ganske sikkert komme fra en familie og slekt som praktiserer den spirituelle utgaven av Muhammeds lære på en tolerant og liberal måte.
Om et usedvanlig klokt og fremsynt menneske med egenskaper langt ut over det vanlige vokser opp under slike, gunstige forhold, vil han kunne oppnå den nødvendige personlige og guddommelige styrke til å reformere islam og til å vinne et stort nok antall tilhengere til å velte det maktfulle presteskapet i sitt land. Og om først presteskapet i ett land veltes, vil folk også i andre land ta etter og kreve det samme; Frihet i tro og gjerning. Men dette er altså min egen visjon, men den bygger på historien og den utviklingen kristendommen har vært gjennom.
Reformer
Ikke så mange i Norge vet at et lignende forsøk på å reformere kristendommen fant sted i Danmark for omtrent 100 år siden. Den danske kvinnen Johanne Agerskov og hennes mann Michael Agerskov mottok et guddommelig budskap gjennom en religiøs åpenbaring, og det ble nedskrevet og utgitt i boken «Vandrer mod Lyset!»(VmL). Boken er oversatt til norsk og er godt kjent i Danmark, særlig etter at en danske kirketjener, Steen Riebers, ble oppsagt fordi han erklærte sin tilslutning til verket. Men verket er dessverre ennå lite kjent i Norge, og det har jeg personlig forsøkt å gjøre noe med ved å skrive en bok om det. Den kan lastes ned gratis som PDF-dokument. VmL har som mål å føre kristendommen tilbake til Jesu opprinnelige lære, og samtidig forklares mange hittil «uforståelige» gåter i menneskehetens historie. Jeg kan varmt anbefale boken for alle søkende, religiøse mennesker.
Det som tiltaler meg aller mest i Vandre mot Lyset!, er det bildet av den kjærlige og tilgivende Gud som presenteres, og den friheten Han gir menneskene til å leve sine liv etter egen beste overbevisning. Ingen religioner har noen forrang hos Gud, men alle har frihet til å praktisere sin egen religion, så lenge de søker etter det gode i sin tro, og ikke utøver tvang og troskrav til sine medmennesker. I følge VmL er alle religioner en blanding av lys og mørke og det er opptil oss mennesker å søke etter gullkornene i vår egen tro og forkaste mørket. Som tilhenger av VmL opplever jeg at jeg har fullstendig frihet til å tro eller ikke tro akkurat som jeg selv bestemmer.
Min tanke er fullstendig fri, og Guds ønske for oss, er kun at vi søker det gode og alltid etter beste evne gjør det som vi etter aller beste vurderingsevne mener er riktig, ifølge vår samvittighet. På denne måten gir en tro som dette en stryket tillit til seg selv, sin egen frie tanke og ens guddommelige rett til å handle etter egen overbevisning. VmLs viktigste budskap er at vi aldri bør handle mot vår egen overbevisning, og ikke la andre få makt over våre tanker.
Tanken er fri! Og så kan man jo si: Dersom et menneskes aller beste overbevisning tilsier dem at Gud ikke finnes, ja, så tror jeg Gud vil akseptere det uten problemer. Men Han slutter aldri å tro på oss. Og finnes Han, så gjør han jo det uansett hva vi tror, og omvendt.