Professor emeritus ved Handelshøyskolen BI, Arne Jon Isachsen, er i tvil om nordmenn har gjort seg fortjent til fortjenesten fra olje- og gassressursene på norsk sokkel. Han tar derfor til orde for å la «noen små milliarder kroner» dryppe inn til «Statens fond til bekjempelse av global oppvarming» (SFBGO).
– Oljen produseres ikke. Den hentes opp. Verdien er langt høyere enn det koster å hente den opp. En gave fra naturen, som vi kaller grunnrente, og som altså er akkumulert i vårt Oljefond. Ja, Norge er rikeligere velsignet med grunnrente enn nesten ethvert annet land på kloden. Ikke bare ved utvinning av olje: også vår vannkraft og våre muligheter for oppdrett av fisk gir betydelig grunnrente. Som vi ikke har løftet en finger for at er der.
Er det rimelig at Norge skal nyte godt av all denne grunnrenten? spør han i en kronikk i Aftenposten.
Oljefondet er 8.500 milliarder kroner, og for 2019 vil staten bruke om lag 44.000 kr pr. innbygger i oljepenger.
– Men spørsmålet om vi har tjent disse pengene på etisk høyverdig vis, har det noen gang vært et tema? Fortjener vi alle disse pengene? Det tilsvarer BNP pr. innbygger i land som Pakistan eller Ghana, skriver Isachsen.
Deretter knytter professoren disse «ufortjente» pengene til en ytterlige moralsk pinlighet.
– Norge står for to prosent av verdens oljeproduksjon. Tilbudet av olje globalt blir dermed noe høyere enn det ellers ville vært, prisen på olje blir noe lavere, og salget noe større. Dette «noe» har avstedkommet noen millioner tonn mer CO2 i atmosfæren enn det ellers ville vært der. Dette må påregnes å være vårt ansvar, skriver han.
Løsningen
Professoren har en løsning på dilemmaet. Han vil etablere «Statens fond til bekjempelse av global oppvarming» (SFBGO). Dit skal Norge «la noen små milliarder kroner dryppe inn», for «på den måten å bidra så det monner til at oppvarmingen av vår jord stanser ved halvannen grad celsius.»
Kommentar
Professor Isachsen føyer seg inn i en lang tradisjon av selvpiskere og masochister i vestlig kultur. Denne opplevelsen av at man er ufortjent til noe, har sine røtter i det minste tilbake i jødisk-kristen tradisjon. I nyere tid har den fått innpass også i vår sekulære kultur. Spesielt etter andre verdenskrig og med et intensivt påtrykk fra 1960-tallet og frem, har det gått sport og mani inn i å finne ting å klandre seg selv og sine forfedre for.
Korsferdene for snart tusen år siden vies mye plass i våre historiebøker, og tilsvarende lite til muslimenes mange forutgående og senere angrep og massakrer mot kristne, europeiske områder. Her hjemme får man lett inntrykk av at slavehandelen var et rent vestlig foretak. Og så har vi kolonialismen, rasismen, nazismen osv. Alt stygge trekk ved oss selv, og ting vi må gjøre bot for – ikke minst ved å åpne våre grenser for etterkommerne av dem våre forfedre plaget opp gjennom historien.
Les også: Selvforakt som politisk virkemiddel
Og selvfølgelig fortjener vi heller ikke naturressursene våre. Verden er urettferdig. Her har altså nordmenn tilfeldigvis havnet langt oppe i nord hvor de har beslaglagt olje, gass, fisk, vannkraft osv. Nei, dette må vi dele på med resten av verden. Og særlig fordi vi også har ansvar for «noen millioner tonn mer CO2 i atmosfæren enn det ellers ville vært der».
Isachsen var inntil nylig altså professor ved Handelshøyskolen BI. Man må bare lure på hva slags innflytelse han har hatt på studentene der. Men han er jo heller ikke alene. Denne evnen til å gi oppvoksende slekter dårlig samvittighet er utbredt. Altruismen har blitt patologisk.
For noen tilsvarende samvittighetskvaler finnes ikke i andre kulturer. De kjemper sin egen sak, omtrent uten skrupler overhodet. Og i møtet mellom den skruppelløse og den «som vender det annet kinn til» og «gir bort sitt jordiske gods», er det liten tvil om hvem som overlever.
Ja, overlever.