Programleder Elisabeth Eide under debatten på Litteraturhuset i Oslo om Muhammed-karikaturene. Foto: Kyrre Lien / Scanpix

Det kan synes som vår næringsminister er overrasket over den revolusjonære retorikken som norske kulturpersonligheter bruker i deres støtteerklæring til elevenes skolestreik.

Dette oppropets underskrivere gir inntrykk av at det er dem og ikke regjeringen som nå representerer folkeviljen. Vi skal stå overfor en trussel som vil ødelegge livet på Jorden. Regjeringen er handlingslammet, derfor må vi overlate roret til et råd som kan redde oss. Selv om man skulle være enige med underskriverne i at vitenskapen er utvetydig hva gjelder en nær forestående klimakatastrofe, burde en forsøke å sette dette i en idéhistorisk sammenheng.

Les også: 25 norske tullinger skal redde verden

Vi kan betrakte klimasaken uten å sjekke om påstandene som er fremsatt i saken har vist seg å være sanne. Det kan undersøkes hvordan saken har fått gjennomslag. Idéen om at menneskene kan regulere jordatmosfærens temperatur ved å justere utslipp av CO2, har forløpere. På 1800-tallet ga CO2-utslipp mennesker håp om å unnslippe en ny istid (Svante Arrhenius). Varmeperioden i mellomkrigstiden ga videre håp, og teorien fikk et nytt oppsving med Guy Callendar. Etterkrigstidens kuldeperiode ga imidlertid teorien et tilbakeslag. Det er blitt hevdet at påstanden om en katastrofal menneskeskapt global oppvarming først slo igjennom på slutten av 1980-tallet (Naomi Klein).

Forestillingene på 1970-tallet om at vårt økonomiske system ikke ville tåle befolkningsveksten med påfølgende ressursknapphet, mistet noe av kraften etter veddemålet mellom Paul Ehrlich og Julian Simon. Ressursknapphet skulle føre til stigende råvarepriser, men det motsatte skjedde. Billig, pålitelig og tilstrekkelig energi er en forutsetning for et høyt velstandsnivå. Ettersom det finnes rikelig med hydrokarboner i jordskorpen, kan nøden til Jordens fattige reduseres, og menneskene kan løse samfunnsproblemene slik at opprør forhindres.

Når energien som er lagret i hydrokarboner opp gjennom Jordens historie, brukes, bindes karbonet til oksygenet i luften og danner karbondioksid (CO2) som plantene igjen kan nyttiggjøre seg. Denne gassen kan også oppta og avgi noe av varmestrålingen fra jordoverflaten. Noen klimaforskere hevder nå at varmeeffekten fra CO2 vil gi mer vanndamp som vil føre til katastrofal global oppvarming. Det observeres imidlertid ikke mer vanndamp der denne skal ha vesentlig betydning. Stadig flere forskningsarbeider viser da også at klimaet er lite følsomt overfor CO2. Vi kan derfor stå overfor et skinnproblem. Vi bør også spørre om hvorfor klimasakens grunnleggende problem ikke er allment kjent når dette ifølge kulturpersonligheter utgjør «en trussel uten sidestykke i historien».

Heldigvis gir underskriverne av den nevnte opprørserklæring et svar på dette. De hevder nemlig at vitenskapen er utvetydig. Det betyr at vitenskapsfolk skal være enige om klimafølsomheten for CO2. Men hvordan kan de være enige når denne klimafølsomheten ikke er kjent? I antologien Klima, medier og politikk hvis redaktør, professor ved journalistutdanningen på Oslomet Elisabeth Eide, har underskrevet oppropet, utledes klimatrusselens realitet fra autoritetenes angivelige enighet. Dette er en blanding av to av Aristoteles’ falske argumenter nemlig argumentum ad verecundiam og argumentum ad populum.

Ettersom alle vitenskapsfolk skal være enige, er debatten over, og det er ikke behov for begrunnelser. Det er nettopp dette som har medført at klimasakens argumenter ikke er kjent. Derfor må en for all del forhindre en åpen debatt som man er dømt til å tape fordi en ikke kjenner argumentene.

Det en imidlertid har kjennskap til, er observasjoner som skal bekrefte teorien. Ifølge vitenskapsfilosofen Karl Popper er dette innbegrepet på pseudovitenskap. Å diskutere med en klimaalarmist er som å diskutere med en marxist. Alle hendelser synes bare å bekrefte teorien. Om det blir tørke, flom, varmt eller kaldt, er det uansett bare et tegn på global oppvarming.

Det er ikke rart marxist-leninister som Elisabeth Eide stortrives med klimaideologien. Det ville snarere vært oppsiktsvekkende om hun skulle opptre som en liberal demokrat.