Myten om en ikke-politisert og uavhengig internasjonal straffedomstol som behandler borgere fra alle stater likt er nå avkledd en gang for alle.
Fredag 12. april ble de klart at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) gir opp å etterforske amerikanske tjenestemenn for angivelige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Afghanistan. Helomvendingen skjer på tross av at flere ICC-ansatte lenge har fastholdt at amerikanerne har begått flere kriminelle handlinger i landet som strider med internasjonal strafferett og må holdes ansvarlige.
Alt tyder på at USA har presset ICC til å droppe etterforskningen, etter at Trump-regjeringen bestemte seg for å aktivt motarbeide og undergrave autoriteten til domstolen. Fra å innledningsvis insistere på at den aldri ville la seg vippe av banen av amerikanske trusler, har domstolen nå blitt tvunget til en ydmyk retrett i møtet med geopolitikken og rå amerikansk makt.
Det burde derfor være klart at Den internasjonale straffedomstolen ikke er skikket til å gjøre det den ble opprettet for, som er å styrke den regelbaserte verdensordenen. Den er inkapabel til å gå etter individer fra de mektigste aktørene i det internasjonale systemet. Derfor, i stedet for å styrke folkeretten, gjør domstolen den paradoksalt nok svakere.
USA viser muskler
ICCs etterforskning mot USA startet for over ti år siden og domstolens anklagere har lenge vært på offensiven. Senest i 2017, skrev domstolens sjefsanklager, Fatou Bensouda, en befatning som hevdet at: «det finnes tilgjengelig informasjon som gir skjellig grunn til å tro at amerikanske soldater og CIA-agenter står bak tortur, grusom behandling, overgrep, voldtekter og seksuell vold mot fanger. Det gjelder spesielt i årene 2003 og 2004.»
I møtet med slike beskyldninger, bestemte USAs myndigheter seg til slutt for å slå hardt tilbake for å beskytte sine militære tjenestepersoner. I september i fjor ble det klart at amerikanerne ikke på noen som helst måte ville samarbeide med ICC og at landet anså domstolen som en illegitim internasjonal institusjon. Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver, John Bolton, var ikke nådig i sin kritikk av domstolen – og sa at USA ville gjøre alt i sin makt for å undergrave ICCs autoritet.
Les også: Den internasjonale straffedomstolen: Kostbar, sårbar og impotent
ICC, på sin side, var trassig og insisterte på at den ikke ville la seg kue av Trump-administrasjonen, og at den ville fortsette etterforskningen av amerikanske tjenestepersonen uavhengig av amerikanske sanksjoner mot domstolen og dens støttespillere. Nå, rundt 6 måneder senere, er det klart at domstolen har gått på et ydmykende nederlag i møtet med rå amerikansk makt.
Den siste tids hendelser beviser at den amerikanske regjeringen ikke på noen som helst måte tullet da den sa at den skulle ta opp kampen med ICC. Bare en knapp uke før ICCs helomvending, hadde domstolens sjefsanklager, Fatou Bensouda, blitt fratatt visumet sitt til USA. Amerikanerne hadde gjort det klinkende klart at andre ICC-ansatte som ønsket å etterforske amerikanske tjenestemenn for mulige brudd på krigens lov ville lide samme skjebne. Det er heller ikke utenkelig at andre trusler kan ha blitt rettet mot domstolens støttespillere som ennå ikke har kommet ut i lyset.
Destruktive idealister
Det er ikke urimelig å trekke konklusjonen at hendelsene er relatert. USA tvang ICC til å gi opp etterforskingen fordi individene som er knyttet til domstolen først og fremst tenker på sine egne interesser. Det betyr lite om de amerikanske tjenestepersonene faktisk har begått forbrytelsene som de er beskyldt for eller ikke. Men hvem kan klandre ICCs ansatte? Å ha USAs regjering som sin svorne fiende er ikke noe å hige etter – verken for stater eller enkeltindivider.
Hele episoden viser også hvorfor ICC er en svak institusjon som aldri kan leve opp til det som den ble skapt til å gjøre – å styrke den regelbaserte verdensordenen ved å straffe internasjonale krigsforbrytere. Den besitter ikke noe instrument som effektivt kan sanksjonere mektige aktører som ikke vil samarbeide med den. På en pervers måte har det faktisk blitt motsatt – at mektige stater straffer ICC og dens støttespillere når domstolen går etter deres borgere. Er det virkelig noen som tror at Kina, India eller Russland ville ha oppført seg noe annerledes?
Les også: Den sterkestes rett – tilbake til normalen
På denne måten bekrefter og belyser den siste tids hendelser rundt konflikten mellom ICC og USA for almenheten at folkeretten kun gjelder for svake stater og at verdens sterkeste aktører er fritatt fra å følge reglene. Den grenseløse naiviteten til de idealistiske kreftene som ligger bak opprettelsen av Den internasjonale straffedomstolen er således en destruktiv kraft i verden – selv om de aldri kommer til å forstå det selv. De bidrar paradoksalt nok til å undergrave hele det regelbaserte liberale internasjonale systemet som har dominert internasjonale relasjoner siden Andre verdenskrig.