Det er islam som truer de klassiske, liberale verdiene progressive krefter en gang kjempet frem. Hva de undertrykkede selv sier er av liten betydning.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg,4″ ihc_mb_template=»3″ ]
En av denne ukens store snakkiser var min utestengelse fra Facebook. Jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket. Jeg har vært så sterkt islamkritisk på Facebook i så lang tid, at jeg trodde jeg aldri ville få slike problemer.
Shurika Hansen var nylig utestengt for niende gang. Overalt har folk rundt meg, også folk jeg oppfatter som mildere og mindre tydelige enn meg selv, blitt utestengt en masse. Selv har jeg fått lov til å holde det gående i lang tid, og jeg har ikke lagt noe imellom. Når man ser hva andre blir utestengt for, kan man slite med å skjønne hvordan det er mulig at ikke også undertegnede ble utestengt før.
Det er ikke mulig å forklare dette, Facebook er åpenbart ikke konsekvente. Det eneste vi med sikkerhet vet, er at Facebook, sammen med en rekke andre aktører i vårt moderne samfunn, er livredde for å tråkke islam på tærne. De gir etter for presset fra de voksende muslimske massene, der mange opplever kritikk og latterliggjøring av sin religion eller profet som et personangrep mot dem selv.
Les også: Sanner og Grande vil at nordmenn skal tolerere islam uten å mukke
Absurditeter
Det er mange paradokser og absurditeter i relasjonen mellom sterkt religiøse muslimer og deres venstrevridde og radikale støttespillere. Egentlig skulle de være et umake par. På den ene siden har vi fundamentalister som står for kjønnssegregering, absolutter, religiøse lover, sosial kontroll og et repressivt syn på seksualitet. På den andre har vi de radikale feministene, Pride-lobbyen, de interseksjonelle feministene og de polyamorøse, som bruker enormt med energi på å stemple kritikere av de muslimske fundamentalistene som rasister.
For radikale feminister er nemlig sjåvinisme kun et problem man må være på vakt mot når det angår mennesker som er hvite og ikke er muslimer. Man særbehandler islamske mørkemenn, og slipper til deres tankegang i det offentlige rom, i samme åndedrag som man tar til orde for no-platforming av Resett og andre.
Mørkemenn
Det er nesten latterlig hvordan det islamofile venstre stadig støtter seg på muslimer som snakker positivt om tanker i islam som er forhatte når de kommer fra kristne sirkler, og bruker disse menneskene, som i grunnen egentlig ikke er noe annet enn mørkemenn, som sannhetsvitner.
Hijabkledde samfunnsdebattanter tas til inntekt for et argument om at hijab ikke er kvinneundertrykkende og sexistisk. De får sympati og oppmerksomhet når de forteller det norske folk at hijaben og islams begrensende doktriner for kvinner er befriende, som om deres ord har betydning for hvordan vi som samfunn skal forholde oss til islam.
Feirer egen undertrykkelse
Men de har ikke det. For alle hijabkledde, muslimske kvinner som snakker om hijab og annet repressivt i islam i offentligheten, vil si at dette var deres valg. Vi vil aldri høre noe som helst fra hijabkledde kvinner, som forteller oss at de tvinges til å bruke det. De vil aldri stå frem. Derfor spiller det faktisk ingen rolle hva hijabkledde kvinner mener om hijab i offentligheten. Deres anekdoter om hvor mye de elsker å ha på seg hijab har ingen nytteverdi i en debatt om disse bakstreverske verdiene.
I fundamentalistisk islam feires en ekstrem form for seksuell «renhet» som innebærer at kvinner og menn alltid er adskilt, ikke bare i moskeer, men også i mer avslappede sosiale sammenhenger. Kvinner skal dekke håret og har langt mindre bevegelighetsfrihet, og mennene kontrollerer deres seksualitet. I disse miljøene er det nettopp kvinner som snakker positivt om hijab og kvinners undertrykkelse som løftes frem og feires. Og det er helt uvesentlig hva fangevokternes yndlinger har å si om sin egen undertrykkelse.
Les også: Personer med utenlandsk bakgrunn utgjør nå 29 prosent av den svenske befolkningen
Vi vil aldri høre fra de mange tyste, undertrykte kvinnene og ytterst sjelden fra de seksuelle minoritetene. Først når noen få av dem våger å bryte med undertrykkelsen, og i tillegg er sterke nok til å bli offentlige personer, får vi høre beretningene fra den andre siden av den islamske «medaljen».
Opplysthet
Det er utrolig viktig å ikke gi seg når noen forsøker å kneble religionskritikk. Samfunn der kritikk av religiøs praksis og verdier møtes av stempling er ikke frie, opplyste samfunn. Uansett hva Facebook eller Jan Tore Sanner sier, så må vi fortsette å kritisere og gjøre narr av islam. For uansett hvor mye man vrir og vender på det, problemet med religiøs fundamentalisme er størst i islam. Det er der skoen trykker i dag.
Religionskritikk i dagens Norge, uten krass islamkritikk som hovedbudskap, er ikke religionskritikk verdt navnet. Skal vi gå fremover, må vi også ivareta de egenskapene og verdiene som gjorde vårt samfunn fremoverlent til å begynne med.
[/ihc-hide-content]