Det er ikke noe nytt at MDG-ere kommer drassende med tendensiøse, simplistiske vrengebilder av sine motstandere.
Anklager om rasisme på syltynt grunnlag, fra politikere for etablerte, norske partier, bør likevel ikke stå uimotsagt.
I et meningsinnlegg i Dagbladet skriver bystyrekandidat Rauand Ismail for Oslo MDG om at Jon Engen-Helgheim bør miste vervet som Frps innvandringspolitiske talsperson, fordi han offentlig har oppfordret til å støtte Resett økonomisk.
Jeg har forståelse for at en tillitsvalgt lokalpolitiker i et svært radikal parti som MDG har problemer med at tydelige, konservative meninger tar plass i samfunnsdebatten, men det betyr ikke at man bør rasistforklare sine motstandere uten forbehold, slik Ismail gjør i sin tekst.
Les også: Konservative politiske meninger er gyldig grunn for negativ særbehandling i vår tid
Marginal, men alvorlig høyreekstremisme
Noen av eksemplene på «rasisme» i Resett har han nemlig hentet fra undertegnedes tekster. Han trekker frem at jeg skrev at høyreekstremismen er et forholdsvis lite problem, om man sammenligner med islamismen. Det er ikke en bagatellisering av det som skjedde 22. juli, slik Ismail synes. Jeg har, blant annet i sosiale medier, vært veldig tydelig motstander av demoniseringen av Arbeiderpartiet, og presisert et behov for å vise solidaritet med meningsmotstandere på venstresiden, i forbindelse med denne terroren.
Dette dreide seg simpelthen om en konstatering av at islamismen representerer en langt mer alvorlig terrortrussel enn høyreekstremismen per i dag.
Islamsk terror
Det fremgår for eksempel i en rapport fra the Henry Jackson Society at islamister var ansvarlige for over åtte av ti dødsfall relatert til terror i Vesten i 2017. Dette er ikke å bagatellisere vold og drap, som er like alvorlig uansett hvem som utfører det, men en simpel konstatering av et faktum. Den største terrortrusselen kommer fra islamismen. I så måte er det vanskelig å forstå Rauand Ismail på dette punktet.
Videre mener han at undertegnede har tatt til orde for det han kaller «raseprofilering», som om det jeg slo fast i den forbindelse var noe veldig outrert og ytterliggående. Motargumentene glimrer med sitt fravær i Ismails tekst, men han er tydelig med at dette er «rasisme».
Men det Ismail kaller «raseprofilering» handler naturligvis om at politiet er nødt til å føre kontroller, som uskyldige borgere må påregne om de vil leve i et samfunn der kriminalitet bekjempes aktivt, og at man da følgelig oftere kontrollerer personer fra grupper som er overrepresenterte i kriminell virksomhet.
Les også: Frp med ny rapport om integrering: – Vi har vært premissleverandør i 40 år
Overrepresenterte grupper
Det er ikke lett å begripe hvordan de som beklager seg over «raseprofilering» egentlig resonnerer. Det er jo ikke bare enkelte innvandrergrupper som er overrepresenterte, og derfor kontrolleres oftere. Menn sjekkes jo også i langt høyere grad enn kvinner. Er dette også moralsk forkastelig? Mener Rauand Ismail for fullt alvor at politiet skal bestrebe seg på å kontrollere alle ulike grupper i like høy grad, samme hva statistikken sier om kriminaliteten? Skal gamle damer med trillekoffert sjekkes like ofte som unge, utagerende menn i gruppe?
Dette oppsøkende, aktive politiarbeidet handler om å være praktisk, og om å forholde seg til virkeligheten som den er, snarere enn å forholde seg til verden som man ønsker at den var. For verden er ikke ideell. Selv om alle mennesker har et grunnleggende menneskeverd, så er det forskjell på folk og ulike grupper. Det må politiet ta innover seg når de skal bekjempe kriminalitet. Lovlydige borgeres trygghet er så viktig at man ikke kan la politiserte prinsipper om å ikke kontrollere minoritetspersoner stå i veien for å avdekke kriminalitet.
Man kan kalle det rasisme eller ytterliggående, selv om det ikke er noen av delene. Jeg mener det er stigmatisering av viktig, og helt nødvendig politiarbeid.
Denne kommentaren ble først tilsendt Dagbladet som et tilsvar, men Resett har ennå ikke fått noen tilbakemelding på oversendelsen.