Allerede under valgkampen i 2016 var det Kina Donald Trump pekte ut som en motstander, om ikke fiende, for USA.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″ ]
Han fremstilte sitt eget land som en naiv, godtroende kjempe som frivillig hadde latt seg utbytte av andre land. De la høye tariffer på amerikanske produkter, mens USA lot alle selge sine varer uten hindringer. Mot Kina var det i tillegg anklager om valutamanipulasjon, subsidier og ikke minst tyveri av patenterte oppfinnelser.
Trumps innførte tariffer mot Kina i betydelig omfang i 2018 etter undersøkelser påbegynt i 2017. Varer verdt flere hundre milliarder dollar ble rammet. Flere kilder har sagt at makthaverne i Beijing ble rystet over Trumps tiltak. Det sved, det rammet. De har forsøkt å komme til enighet ved forhandlingsbordet. Men de siste ukene har ytterlige trusler om tariffer blitt utvekslet mellom de to land.
Trump har de siste dager fått støtte også fra demokratene. Stemningen har således snudd, velgerne vil at USA skal stå opp mot Kina, og det har demokratene forstått.
I 2016 vant Trump statene i Midtvesten der industriarbeidsplasser har forsvunnet ut, ikke minst til Kina. Folk er frustrert. De trenger en forklaring, og de trenger håp. Skal du vinne disse statene i neste valg, kan du ikke bli sett på som svak på Kina.
Realpolitikk
For mange realister i faget internasjonal politikk kommer Trumps harde linje mot USA på høy tid. Det har vært ulogisk at USA skulle tillate verdens mest folkerike stat å vokse seg inn i en dominerende posisjon og utfordre USAs rolle som verdens mektigste stat. Men det har USA gjort ved å hjelpe til med industrialiseringen av Kina på det som for kineserne har vært særdeles gunstige vilkår.
Drivkraften bak USAs politikk frem til Trump har vært ideologi. Troen på at økonomisk vekst skaper demokrati i Kina, og at demokratier kan leve i fred med hverandre. Og at verden ikke er et null-sum spill.
Les også: Russisk etterretningssjef: – Vesten lider av selvbedrag
Trumps tidligere sjefsstrateg, Steve Bannon, har i årevis snakket om Kina som den største strategiske trusselen mot USA. Deler av det strategiske miljø og også mange i US Navy har ment det samme. Men de har blitt skjøvet noe til side av de kreftene som har tviholdt på at Russland er den største trusselen, og samtidig har alle vært innforstått med at kampen mot islamsk selvhevdelse heller ikke kan ligge brakk.
Det er tariffer, økonomi og aksjekurser som dominerende nyhetsbildet om Kina og USA nå. Men bak det hele ligger det en mye dypere og mektigere kamp. Det dreier seg om verdens lederrolle og brytekampen mellom en aldrende hegemon (USA), og dens rival (Kina).
I potten ligger det penger, prestisje, sikkerhet, nasjoner og ideologi. På det største, mest aggregerte nivå vi har: geopolitikk.
[/ihc-hide-content]