«Hatprat er en trussel mot demokratiske verdier, sosial stabilitet og fred. Det sprer som ild i ugress gjennom sosiale media, internett og konspirasjonsteorier. Det er oppmuntret av en offentlig diskurs som stigmatiserer kvinner, minoriteter og migranter, flyktninger og alle såkalte «andre». Vi er vitne til et vell av xenofobi, rasisme og intoleranse».
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg,4″ ihc_mb_template=»3″ ]
De vektige ordene stammer hverken fra Venstres statssekretær Rotevatn, SVs stortingsrepresentant Karin Andersen eller antirasistisk senters Ervin Kohn, men fra ingen ringere enn FNs generalsekretær Antonio Guterres, under åpningstalen til FNs menneskerettighetsråd 25. februar.
Kampoppropet mot hatprat var talens kjernebudskap. Den tidligere portugisisk statsministeren og mangeårige lederen av landets sosialistparti, levnet ingen tvil om at det var den vestlige verden, Europa og USA, som var kilden til problemet. «Hatet beveger seg inn mot mainstream og partier som tidligere med rette var ansett som pariaer vinner innflytelse over regjeringer». Hvem mente han? Italia og Østerrike, hvor nasjonalkonservative nå sitter i regjering, eller Sverige og Tyskland, hvor SD og AFD tvinger regjeringene til å tøyle sin mest uhemmede migrasjonsentusiasme?
Mange lesere vil huske høstens sterke mobilisering mot FNs migrasjonsplattform som førte til at flere europeiske land til slutt trakk seg fra avtalen. Fra talerstolen hadde Guterres bitre ord for å skildre denne erfaringen: En «insidiøs kampanje» hadde druknet den globale migrasjonsplatformen i «en flod av løgner» og forgiftet «debatten om menneskelig mobilitet» med falske narrativer og gjort migranter til syndebukker.
For å forhindre fremtidige, ikke nærmere definerte «trusler» og for å «gjenreise integriteten i det internasjonale beskyttelsessystemet» – m.a.o. fortsatt og ufortrøden massemigrasjon til Europa – har generalsekretær Gutteres nå varslet full mobilisering av FN-apparatet: en av generalsekretærens spesialrådgivere skal samle et FN-team for å «oppskalere vår respons til hatprat, definere en systemisk strategi og fremlegge en global handlingsplan i fast-track basis».
UNESCO
FN har slett ikke ligget på latsiden. En av mange FN-organisasjoner som tar hatpratet ved hornene er UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Organisasjonen, som ledes av den franske sosialisten og tidligere ministeren Audrey Azoulay, utga for noen år tilbake en interessant rapport om bekjempelse av online-hatprat, hvor det knyttes særlig store forhåpninger til ikke-statlige aktørers rolle. Rettslige midler, slike som stater råder over, gir ikke godt nok svar til «det fulle spekteret av ytringer som kan bidra til et klima for hatkriminalitet».
I stedet kan private akrører «spille en høyst meningsfull rolle i å fortolke hatprat og tillate begrensning av ytringer». Rapporten foretar en gjennomgang av de viktigste sosiale-medieplattformenes brukervilkår for å bekjempe uønskede ytringer og konkluderer tilfreds med at facebook, youtube, twitter og co. ofte strekker seg lengre enn nasjonal lovgivning. I klartekst: uønskede ytringer som ikke kan bekjempes med loven i hånd, kan heller private ta seg av.
Hatprat, forklarer UNESCO-rapporten, skaper et «oss» og et «dem». I Norge husker vi den utrettelige brobyggeren Jonas Gahr Støres korstog for «det nye norske vi». I tåkefyrstens språkdrakt het det i 2007 at: «Et begrensende vi reduserer det norske og hindrer det norske fra den naturlige endring og vekst som skjer for at begrepet norsk skal høre til i Norge.» Oversatt: Om Norge skal forbli Norge, må det slutte å være Norge.
FNs migrasjonsplattform
Under konferansen i Marrakesh 10-11 desember, hvor Norge tilsluttet seg den globale migrasjonsplattformen, fikk deltagerne demonstrert hvordan ikke-statlige aktører kan utvise aktivt samfunnsansvar i bekjempelsen av hatprat-trusselen. En av de utvalgte sivilsamfunnsrepresentantene som gikk på talerstolen var den britiske internett-gründeren Jack Dubbins, formann i organisasjonen Conscious Advertising Network (CAN).
Dubbins anliggende var den mye omtalte målsetning 17 i migrasjonsplatformen, som forplikter stater til å fremme et positivt syn på migrasjon og til å styrke innsatsen mot hatprat. Dubbins utdypet hvordan private aktører kunne bidra. Først minnet han politiker- og diplomateliten om at internett-markedsføring utgjorde et marked på 222 milliarder dollar i 2018 og at reklame i realiteten finansierer internett. Hva er da mer logisk enn å kutte reklameinntekter til nettaktører som fremmer hatprat? Det er dette CAN-nettverket arbeider systematisk for.
Alle selskapene i CAN-nettverket forplikter seg til et manifest om bekjempelse av hatprat: Selskapene må unngå markedsføring i media som bidrar til hat på grunnlag av «rase, religion, nasjonalistet, migrasjonsstatus, seksualitet, kjønn- eller kjønnsidentitet, funksjonshemninger» eller for sikkerhets skyld «enhver annen gruppeegenskap».
Nettverket støtter også de såkalte Camden-prinsippene om «ytringsfrihet og likeverd», som forplikter til å unngå «overveldende negative» reportasjer om enkeltgrupper og avstå fra mediedekning som gjør unødig referanse til gruppekarakteristikker som «kan fremme intoleranse». CAN-Nettverket for bevisst markedsføring omfatter allerede over 30 britiske firmaer og mediaorganisasjoner. Skeptikere får trøste seg med at det hele er like juridisk uforpliktende som FNs migrasjonsplattform.
Europarådet: Vi kan!
Enhver beskrivelse av kampen mot hatprat er ufullstendig uten å ta veien om Europarådet. Organisasjonen, som ofte beskrives gjerne som menneskeretighetenes vaktbikkje i Europa, ledes av Norges tidligere statsminister og Arbeiderparti-leder Thorbjørn Jagland.
I forordet til et informasjonshefte kalt «Vi kan» om «Handling mot hatprat», skriver en bekymret Jagland: «I dagens Europa er hatprat et av de mest utbredte uttrykk for intoleranse og fremmedhat. Dette er spesielt tilfelle på nettet: Internett blir ofte misbrukt av personer som ønsker å spre propaganda og sverte ulike grupper og enkeltpersoner».
Informasjonaheftet inngår i Europarådets no place for hate-kampanje, som ble lansert i 2013. Kampanjen har fått avleggere i 40 land, inkludert i Norge, gjennom organisasjonen «Stopp hatpratet».
Det norske underbruket presenterer seg som «en kampanje av unge mennesker mot hatprat og for menneskerettigheter på nett.» I realiteten er det snakk om en tungt statsstøttet operasjon, som inngår i den norske regjeringens «strategi mot hatefulle ytringer», det hele med drahjelp og overoppsyn fra Europarådet.
Les også: Ine Eriksen Søreide: FNs migrasjonsplattform er ikke juridisk bindende
Bevegelsen er langt fra noen ren ungdomsorganisasjon, men rapporterer til en referansegruppe som består av et kobbel av andre, tungt statsstøttede organisasjoner, alle kjent for sitt aktivistiske innvandringsengasjement. Her inngår Den norske Helsingforskomiteen, Wergelandsenteret, Redd barna, Antirasistisk senter, Europeisk Ungdom, Røde kors ungdom, Landsforeningen mot rasisme og Skeiv Verden. Handikappforbundet står som en enslig, apolitisk stjerne.
Noen presis avgrensning av hatprat er man lite interessert i, i stedet holdes mulighetene åpne. Kampanjens nettside utdyper: «Hatprat har ingen definisjon i internasjonale menneskerettigheter, det er et begrep som benyttes for å beskrive en bred diskurs som er ekstremt negativ og utgjør en trussel mot samfunnsfreden».
Man kommer uvilkårlig i hu Statssekretær Rotevatns omtale av Resetts «samfunnsnedbrytende virksomhet». «Stopp hatpratet» vet hvordan hatet skal bekjempes: «Noe av det viktigste vi gjør er å bryte ned det polariserte verdensbildet som hatprat baseres på. Dette gjør vi blant annet gjennom å skape motnarrativer til fortellingen om «oss» og «dem». Vi tror rett og slett ikke på det negative, destruktive bildet som hatprat baseres på!».
Bevegelsens facebook-side avslører hvordan «Stopp hatpratet» til daglig fører kampen for «det nye vi», med sine mangfoldige berikelser. Det langes ut mot Steve Bannons Norgesbesøk. Det lenkes til Aftenposten-journalisten Frank Rossaviks seneste analyse av innvandringsfryktens syv stadier. Bevegelsen kommenterer også at Resett har mistet annonsører etter en nylig internett-kampanje:
«Ikke et nytt konsept, men et effektivt virkemiddel for å redusere hatprat der det «gjør vondt», altså finansieringen. Stop Funding Hate er et annet eksempel».
Underforstått: Bra at Resett nå endelig boikottes, men hvorfor alt oppstyret? Dette har vi da holdt på med lenge.
Hva er så Stop Funding Hate som den idealistiske norske ungdomsbevegelsen sikter til?
Stop Funding Hate er en britisk nettkampanje som ble startet i 2015 etter at FNs daværende høykommisær for menneskerettigheter, den svensk-jordanske prinsen Zeid Raad Al Hussein, ba britiske myndighetene om å sette en stopper for «oppfordringer til hat» i tabloidavisene The Sun, Daily Mail og Daily Express. Al Hussein hevdet at avisene, under dekke av ytringsfrihet fikk lov til «å mate en ond syklus av bakvaskelser, intoleranse og politisering av migranter».
Nettsidene til organisasjonen inneholder foruten en rekke sitater av Al-Hussein, en programerklæring: «Daily Mail, Sun og Express bruker hat for å selge aviser. Og hatkriminalitet i Storbritannia stiger. Men det er en enkel måte å stoppe dette på: Overtale annonsører til å trekke sine annonser i avisene. Bedrifter må slutte å finansiere hat og vi må heve våre stemmer for å gi dem beskjed. Du hjelper oss med å gjøre dette ved å støtte kampanjen i dag».
Kampanjen ser ut til å virke. Aldi, Barclays, Gillette, Marks & Spencer, British Airways, Virgin Media, Specsavers og leketøysfabrikanten Lego er noen av de mest kjente selskapene som har sluttet seg til nettverket og trukket sine annonser fra avisene. Lego har sågar fått sitt logo på nettsiden.
De tre høyreorienterte britiske tabloidene har alle hatt de største fallene i opplagstall de senere årene. Noen forklaring på hvorfor avisenes omtale av grooming gangs, falske mindreårige asylsøkere eller muslimsk ekstremisme i Storbritannia utgjør hat, gis ikke. En migrasjonsskeptisk linje er tilsynelatende i seg selv nok. Stop Funding Hate påstår å være politiske nøytrale, men består i realiteten av en gruppe med tung forankring på venstrefløy av britisk politikk.
Det er denne typen arbeid den statsfinansierte norske «stopp hatprat»-kampanjen støtter.
I budsjettproposisjonen fra Barne- og Likestillingsdepartentet kan man lese at «Regjeringa fører i 2019 vidare støtta til Stopp hatprat-kampanjen. Stopp hatprat arbeider med å etablere seg nasjonalt og gir opplæring til sine eigne stopp hatprat-ambassadørar. Dette er ungdommar frå heile Noreg som representerer kampanjen og deltek i ulike aktivitetar for ungdom. Ei eiga evaluering viser at ordninga fremjar gode førebilete og skaper merksemd om hatytringar. Stopp hatprat har over 10 000 følgjarar på Facebook».
Les også: FNs migrasjonspakt godkjent i hovedforsamlingen
En nærmere undersøkelse viser at kjernen i oppsettet, de forbilledlige ungdomsambassadørene «fra hele Norge», først og fremst består av representanter fra venstresidens ungdomspartier og organisasjoner, vel og merke rekruttert fra hele Norge. Det fremgår ikke hvem som gir opplæringen til de unge antihatprat-predikantene, men det er neppe fritt for at det også her tilflyter noen offentlige kroner i prosessen.
«Stopp hatpratet» er et paradeeksempel på hvordan «Stater kan samarbeide med organisasjoner og prosjekter som fører kampanjer for å bekjempe hatprat, inkludert på internett og inkludert gjennom økonomisk støtte», for å sitere anbefalinger fra høykommisæren for menneskerettigheter.
Mangfold er vår største styrke
Nå som FN utvikler en egen handlingsplan mot hatprat, kan Jagland og Europarådets kamperfaring, med tung støtte fra den norske regjeringen, nå komme hele verdenssamfunnet til gode. Guterres og Jagland kan sikkert spørre den nye høykommissæren for mennekserettigheter, den chilenske sosialisten og tidligere presidenten Roseline Bachelet, til råds. Det er all grunn til å tro at hun i sin nye rolle vil følge opp det strålende eksempelet satt av sin forgjenger, den svensk-jordanske prinsen.
I 2017 fikk Bachelet nemlig vedtatt en lov i hjemlandet som straffer «hatprat» med inntil 3 års fengsel og avskaffet en tidligere lovbestmmelse som gjorde at hatprat kun straffes med bøter. Målet var ifølge Bachelet «å skape omgivelser som fremmer mangfold». Lovforslaget skal ha blitt hilst velkommen av minoritetsgrupper, bl.a. siden «mangfold er vår (i dette tilfellet Chiles) største styrke». De europeisk-pregede søramerikanske landene Chile, Argentina og Uruguay har forresten i de senere årene blitt utsatt for en stadig striere strøm av migranter fra bl.a. Mellom-Amerika, Karibien og Afrika.
Grasrotinitiativ eller styrt utvikling?
I hvilken grad er kampen mot det viltvoksende «hatpratet» et initiativ nedenfra, fra enkeltgrupper og enkeltpolitikere, eller del av en ønsket og villet utvikling? Jeg frister følgende hypotese: I 2019 er informasjonsflyten desentralisert. Kontrolltiltakene også er desentraliserte, men retningen angis fra en kjerne.
Enten det nå er FNs generalsekretær, den portugisiske sosialisten Antonio Guterres; Europarådets generalsekretær, den norske arbeiderpartimannen Thorbjørn Jagland; FNs menneskerettgihetskommissær under ledelse av den chilenske sosialisten Roseline Bachelet; FNs utdanningsorganisasjon under Audrey Azoulay, en fransk sosialist og tidligere minister, er det ingen tvil om at den internasjonale eliten er samstemt.
I møtet med rettslige skranker delegeres meningssensur til internettgigantene og et kunstig, tungt statsstøttet sivilsamfunn, hvor angiveri opphøyes til mot. Konsekvensen er den uhellige trenigheten demonetisering, plattformnekt og til sist banknekt. Resett har foreløpig bare smakt på den første, mildeste varianten. Tap av arbeid og inntekt er reelle konsekvenser for enkelte. Internettgigantene, banker og betalingssystemer samarbeider med stater, internasjonale organisasjoner og deres subsidierte sivilsamfunn.
At FRP er ved makten i Norge og har sittet med Barne- og Likestillingsministeren endrer ikke saken. Eksisterende tiltak videreføres og nye kommer til. Statsministeren hevder boikott av Resett ikke er regjeringens politikk. Likevel fortsettes år for år den enorme pengestøtte til et kobbel av organisasjoner og tiltak som arbeider nettopp for å stenge ned uønskede mediekanaler. Stopp Hatpratet som skal «drive påvirkningsarbeid for utviklingen av og konsensus om europeisk og norsk politikk for å bekjempe hatprat» er bare toppen av isfjellet. For syns skyld gis en dråpe i havet til document.no, en bevilling som var nære på å utløse regjeringskrise.
Et massivt internasjonalt system arbeider for utvidelse av hatprat-begrepet i vesten. Ifølge Ministerkomiteen i Europarådet, dekker hatprat «alle uttrykksformer som sprer, oppfordrer til, promoterer eller rettferdiggjør rasehat, xenofobi, antisemittisme eller andre former for hat basert på intoleranse, inkludert: intoleranse uttrykt gjennom aggressiv nasjonalisme, etnosentrisme, diskriminering og fiendtlighet mot minoriteter, innvandrere og personer med innvandrerbakgrunn».
Underforstått: Selv om man ikke direkte sprer eller promoterer hat, er det på ingen måte utelukket at «uttrykksformene» ikke kan oppfordre til eller rettferdiggjøre hat. Og i så fall: Hvilken form for innvandringsmotstand er det som ikke kvalifiserer til «hatprat».
Under dekke av å arbeide for beskytte migranter og antatte svake gruppers menneskerettigheter er det praktiske resultatet at det arbeides ufortrødent for hele verdens rett til å gjøre Europa til sitt hjem.
I møtet med de enorme systemiske motkreftene, krever mobilisering av meningsfull motstand mot masseinnvandring mer enn noensinne sterke bilder og klar tale.
I møtet med segregering, islamisering og forråelse er det eneste virkelig samfunnsnedbrytende og uansvarlige å fornekte muligheten for et «oss» og et «vi». Det kan bare skape enda større skiller og spenninger i fremtiden. Virkeligheten kan ikke forbys.
[/ihc-hide-content]