Lars Akerhaug
annonse

Jeg har reist i Midtøsten i mange år. Mitt første møte med kristendommen i denne regionen var i fjellandsbyen Maaloula, i 2001, noen få uker etter terrorangrepet mot tvillingtårnene i USA.

annonse
annonse

Jeg husker fortsatt opplevelsen av å gå gjennom en smal fjellpassasje. Med små huler i de massive bergene, der eremitter fant tilhold for å søke askese og bønn. Å bevege seg i kirkerom som har vært der i hundrevis av år ga en opplevelse av hellighet, også for en som meg, som hadde vokst opp uten noen kristen tro.

annonse

Under borgerkrigen i Syria ble byen overtatt av Al-Qaida, den samme gruppen som stod bak terrorangrepet mot USA 11. september 2001. Jeg snakket med kristne som opplevde at deres muslimske naboer vendte seg mot dem og tilsluttet seg Al-Qaida. De måtte rømme, hals over hode, mens terroristene ødela det de fant av statuer og ikoner av de kristne helgenene.

Heldigvis ble byen raskt frigjort av den syriske hæren og president Bashar al-Assad. Maaloula, et av få steder i verden der Jesu talemål, vest-arameisk, er i bruk, finnes fortsatt.

annonse

Ønsker du å bidra til å holde Resett gående?

Tegn medlemskap eller Støtt oss med et enkeltbeløp

Det gir håp. Dette stedet er et bindeledd mellom den kristne kulturen som la grunnlaget for vår sivilisasjon og vår nåtid, hvor denne sivilisasjonen trues av totalitære og ekstreme krefter.

Men det er også grunn til frykt. En samtale som har blitt risset inn i meg og som jeg aldri komme til å glemme, var med en kristen mann i et av Kairos fattige områder. Som fortalte om hvordan kirken deres ble satt i brann av rasende islamister etter den arabiske våren. Ingen gjorde noe for å stoppe dem.

Egypts kristne går med det særegne koptiske kors tatovert på armen, til minne om det Mesteren gjorde på korset.

«Det var som vi ble korsfestet på nytt», sa han til meg.

Og det er dette som skjer daglig i Midtøsten. I dag har Egypts president Abdelfattah al-Sisi heldigvis sørget for å holde islamistene vekk fra gaten. Men trusselen er der fortsatt. Nesten daglig kommer det historier om kristne kirkebygg som angripes eller kristne som utsettes for vold, overgrep eller diskriminering. Hatet mot de kristne er stort.

I en liten landsby nord i Irak, ved Dajla. Tigris, som renner fra Taurusfjellene og ned gjennom Irak har kristne landsbyboere reist et stort kors på en liten knaus. Det satte de opp for å beskytte seg mot Islamsk stat og deres grusomheter. Byen ble spart og vår herre holdt hånden over dette folket ved elvebredden.

Men landsbyen eldes. Det finnes nesten ingen under 40 år igjen. Det løper ingen barn i gatene. Det er ingen forelskede par som møtes i skjul eller forsiktig finner hverandres hender ved elvebredden.

De bor ikke der. De bor i Sydney, i London, i Paris, i Malmø og Stockholm. De er borte.

Snart er det ikke flere kristne igjen i Irak, landet som en gang het Niniveh og var kristent før muslimene kom, som hele denne regionen.

De bor ikke lenger i Zakho, Tell Eskof, Al Qosh eller Dora.

Da forsvinner også noe av oss. For de kristne i Irak, Syria og Egypt vet at den kristne tro er noe mer enn noe personlig. Det er også noe kollektivt, det er ritualene som skal minne oss om hvem vi er og Guds plan er for våre liv. De vet også hva som kommer etter de kristne. Mens de har blitt fordrevet fra sine egne land, har islamisme, sharia og ekstremisme fått et stadig sterkere fotfeste ikke bare i denne delen av verden, men også her i Europa.

Nesten alle kristne jeg snakker med, spør om hvordan vi europeere kan la dette skje. Det er vanskelig å gi gode svar, synes jeg. De har lite forståelse for at islamister som truer våre demokratier, vår tro og vårt levesett skal nyte beskyttelse i våre land.

Dette handler ikke om å være kristen eller ateist, troende eller ikke-troende. Det handler om de samfunnene som la de første grunnstenene til vår sivilisasjon.

Likevel virker det som om norske biskoper og kirkeledere har større omsorg for familiene til ekstreme islamister som ønsker at Norge og andre europeiske land skal bli en del av et verdensomspennende kalifat enn deres trossøsken i Baghdad, Mosul, Damaskus, Saydanaya, Zahweh, Minya, Aswan og Shobra al-Khaima. Og mange, mange andre steder i disse vakre og fantastiske landene.

Jeg ønsker å si dette til det norske bispemøtet: Deres trossøsken blør. Jesus lærte oss å elske våre fiender, men han ba oss aldri om å ønske dem velkommen i våre hjem for å slakte oss. Heldigvis er det fortsatt ikke for sent å vende om.

Les også: Kristne er verdens mest forfulgte gruppe – skal markeres i Oslo

Google har blokkert alle annonser på Resett
Vi trenger din hjelp for å overleve

Støtt oss ved å tegne medlemskap her
Betal til kontonummer 1503.94.12826 eller
SMS: Støtt oss med et fast beløp på 59 kr pr måned ved å sende “Resett fast” til 2474
SMS: Støtt oss med et enkeltbeløp på 200 kr ved å sende “Resett” til 2474
PayPal Logo

Du kan støtte Resett på Vipps nummer 124526

Andre måter å donere på finner du på Støtt oss siden.