Jeg skal være hjemme 17. mai. Trygt plassert i hagen. Jeg skal heller ikke se på TV. Jeg vet kanskje ikke hva jeg får i år, men jeg vet hva jeg slipper.
Jeg slipper å se på en Karl Johan pyntet opp som festning med leddbusser og shariaskåler. Disse som et vern mot hendelser som dessverre kan føre til tanker vi ikke får lov til å dele, i hvert fall ikke på Internett.
Om terror skulle skje i barnetoget, vil det bli streng straff for å dele en amatørvideo av terroristenes faenskap. Politiet vil sette inn ressursene der det gjelder. Jeg håper de har et helikopter i beredskap om så skulle skje. Aldri for sent å lære. Og Erna slipper å ta ansvar ved å bli sittende i regjering.
Vi beskytter barnetoget på måter vi ikke hadde kunnet forestille oss for noen tiår siden. Norge er forandret. Det blir neppe bedre neste år.
Jeg slipper å se Oslos varaordfører og 17. mai-komiteleder, Kamzy, forsikre oss om at alle disse shariaskålene bare er satt opp fordi det er noen få kids i Groruddalen som har problemer.
Russ
Jeg slipper å se på rusa russ som har så god koll på fremtiden at de prioriterer å drikke seg dritings for syttende dag på rad, sånn noen dager før avgangseksamen.
Jeg slipper å motta krampeklemmer fra folk jeg må tenke meg godt om før jeg kommer på navnet på. Gi meg heller en klem på mandag. Ikke det? Eller kanskje klemmene nå er forbeholdt to av samme kjønn, sånn etter Metoo?
Jeg slipper å se følgene av det siste PR-stuntet til Märtha Louise som storartet annonserte sin kjendissjamankjæreste rett før 17. mai, slik at turneen deres fikk en skikkelig 3 x 3 hurra start. Tre er jo som kjent et magisk tall. Noen snakker om å være personlig kristen. Noen verner sine nærmeste. Disse to babler motstrøms, i hvert fall om atomene er kompass. Og ja, du kan vipse ved inngangen om du ikke alt har kjøpt en billett til 600 kroner.
Jeg slipper å se på unge mødre som fyllekjører barnevognene sine i indre Oslo etter en dugelig champagnefrokost hos den single venninnen på Frogner. Jeg slipper også å høre på at de synes at Avicii døde for ung. Han som var så følsom kunne ha blitt en god stefar for barnet deres. Wake me up when it’s all over.
Luftforurensning
Jeg slipper å ødelegge trommehinnene med korpsmusikk. La oss innrømme det; det er luftforurensning. Amatørkorps i nesten taktfast sosialistmarsj burde stått på MDGs to do list: De burde fjernes fra gatene. Ingen biler, og heller ingen korpsmusikk i våre gater. Da heller et Antifa-kor i Listhaug-fistel fra ytre venstre i våre gater. Ja for så ille kan det lyde når ungene går rundt med instrument så tunge at de må feste dem med en stropp. Ingen korpsister i våre gater!
Jeg slipper å se at noen har hjemmesydd et flagg med Norges flagg og et annet lands flagg sammen. Flagg er nasjonalistiske. Det sier seg selv. Enten så får man globalt avskaffe flagg, språk, OL, VM, religioner og nasjoner og lignende som tilsier at man er en nasjon, jeg snakker ikke om kulturell identitet; for det eksisterer ikke i postmodernistiske 2019, eller så får man vedkjenne seg at man feirer en parodi. Noe som bare er sant en gang i året; fordi man da kan glemme hverdagen, sånn i nasjonalismens minne. Nei, vi får lage et stort FN-flagg til alle, der de gamle nasjonene får ha sitt «minne» i et av hjørnene, som en slags sildesalat.
Undrer meg på hva jeg får å se?
Først ser nok øyet bare tre. Panelet på soverommet og lyset fra glipen i gardinen som vinden leker med. Lyset av en dag i dette underlige, blasse men likevel litt bastante Norge. I hagen er morgensolen i intens dialog med gresset, og vinden med bjørketrærne, helt ut i bladtuppene. Små bladnever åpner seg mot en ny vår. De har ikke språk. De kjenner ikke geografi. Men de har røttene her i nord.
Så kommer de. Noen skal videre. Noen skal tilbake igjen. Noen vil bare være i denne hagen. Et sted i Norge. Jeg blir her. Vet hva 17. mai er. Trenger ikke å se det en gang til. Vil ikke se det jeg vet vil skje: En aksept av at det nasjonale er en parodi.
Er det ikke det når vi bruker 364 dager i året på å bryte ned det vi feirer 17. mai? Hva varsler vi med plastikkfløyter og trompeter? Er det en nasjonalistisk hundefløyte der barn blir skjøvet foran oss? Debatten om 17. mai-crewet på NRK i fjor og det litt underlige ved å utnevne Kamzy som 17. mai-komiteleder er grep du ikke kan kritisere uten å få tidenes falske trompet til å gjalle et kjedelig refreng om igjen: Du er en rasist!
Parodi
17. mai er blitt en parodi på det dagen var. En dag der vi drikker oss dritings og liksom feirer Norge. Det kommer til å bli særlig ille i år siden 17. mai er på en fredag. Er det et sunnhetstegn at vi har så senkete skuldre? Myndighetene tar vare på oss. Sosialdemokratiet tar vare på oss. Vi kan feire og feste, flashe 17. maifrokostene våre på Facebook. Noen av oss går på for lengst bestilte og rådyre utefester utenfor barene på Solliplass, viser oss frem bak et bur bermen ikke har råd til å forderve seg i.
Hva er det vi skal feire? Norges vilje til å bli en suveren og selvstendig nasjon.
På skolefestene jeg ikke går på er det mødre med ungeskokker der barna har hijab på fra 6-årsalderen. Sekkeløp og eggeskjeløp utgår i år. Jeg blir så trist. Vil ikke se det.
Les også: Ja, Vi elsker kun det norske flagget på 17.mai
Jeg sitter i hagen. Pusler litt mens folk er ute og morer seg. Jeg gleder meg ved å grille litt, kutte litt grønnsaker, nyte en god øl, snakke litt med han ene som er så «gal» at han heller ikke ville opp på skolen og se barn innpakket i abaya og hijab i 20 +.
Bacon
Så kommer de tilbake. Slitne, glade og sultne. På grillen er det masse svineri som jeg håper blåser med vinden til moskeene i nærheten. En brite ble fengslet og drept for å ha lagt en baconsandwich foran en moske. Jeg tvinner et ekstra bacon rundt en svinepølse og egger grillen med en sprut vann. Fryder meg over at vindretningen blåser i retning moske. De er i Ramadanland. Håper de får vann i munnen!
Siste tanke før grillosen forfører meg og den private festen tar av: Burde ikke tre ganger tre hurrarop etter en allerede pinlig 17. maitale være forbudt? Her har rektor alt skrevet teksten for elevrådsrepresentanten i 7B. Jeg hører bare bæ-bæ x 9. Men på grillen er det som sagt mest gris og okse. Litt sjømat. Ikke ålreite dyr som sauer. Jeg spiser ikke sosialister. De er usmakelige.
Hurra for den selvstendige tanke! Det holder med å si det to ganger. Hurra! La oss håpe vi får 17. mai tilbake i uten parodiske elementer en gang i fremtiden.