Velgermassen er i bevegelse over hele den vestlige verden. Den gamle høyre/venstre-aksen har mistet sin betydning.
Innvandringen og forvitringen av selvråderett og folkestyre frustrerer og splitter velgerne. De gamle partiene reflekterer ikke lenger de nye konfliktlinjene. Det nye hovedskillet går mellom globalister og anti-globalister.
Globalister vs. anti-globalister.
I Norge er Arbeiderpartiet på vei til å bli en historisk anakronisme. Høyre er blitt det nye Arbeiderpartiet og sosialdemokratiets fremste vokter. Fremskrittspartiet har latt seg kooptere og blitt det gamle Høyre. Om det er Arbeiderpartiet eller Høyre som sitter med regjeringsmakten spiller liten rolle. Det er ingen reell opposisjon.
Den grunnleggende politiske skillelinjen i velgermassen går i dag mellom den etablerte eliten av globalister og de brede lag av befolkningen, som er lei av å bli overkjørt av innvandringsliberale politikere som ikke holder det de lover, og overholder overnasjonale ordninger de ikke har noen innflytelse over.
Anti-globalistene har etter hvert fått erfare at åpne grenser og multikulutralisme undergraver nasjonalstaten, og dermed også forutsetningen for selvråderett og demokrati. De ønsker å styrke folkestyret og begrense innvandringen, og de kostnadene og problemene den medfører.
De verdistyrte globalistene har sin ideologiske hjemstavn så vel blant internasjonalistene på venstresiden, som blant liberalistene på høyresiden, og blant kristne og sekulære humanister i sentrum. De befinner seg ikke bare i Arbeiderpartiet, Rødt og SV, men like fullt i sentrale deler av Høyre så vel som i ultraliberalistenes rekker i partiledelsen og deler av Fremskrittspartiet.
Om de stemmer Høyre eller Rødt har de fleste sin utdanning og ideologiske ballast med seg fra 68-generasjonens sosialliberale universitet og læresteder. I Norge er vi «alle» sosialdemokrater, for velferdsstaten og internasjonalt samarbeid.
Men stadig flere er mot den økte innvandringen og forvitringen av folkestyret, som den massive overføringen av politisk makt til EU og andre overnasjonale organer representerer.
Les også: Venstresiden er de ekte rasistene
Den liberale elitens prosjekt.
Globaliseringspolitikken har først og fremst vært den sentrale liberale elitens prosjekt. I Norge har EØS-avtalen vært et viktig redskap. Både Arbeiderpartiregjeringene og de borgerlige samlingsregjeringene har siden 1994 gjennomført en integreringsprosess i forhold til EU, som både i dybden og bredden går langt ut over våre formelle forpliktelser iht. EØS-avtalen. Vi er i dag like integrert i EU som noe medlemsland.
Denne politikken har ikke vært gjenstand for debatt og mangler følgelig demokratisk forankring. Den politiske eliten, som tapte EU-avstemningene både i 1972 og 1994, har i realiteten lurt Norge gradvis, stykkevis og delt inn i EU bakdøra mot folkeflertallets vilje.
Mens globalistene er sterkt overrepresentert blant den sentrale liberale og urbane eliten innen politikk, media, akademia og kulturliv befinner anti-globalistene seg i alle leire og lag av befolkningen. Og etter hvert som de negative konsekvensene av globaliseringspolitikken og innvandringspolitikken er blitt stadig mer åpenbare er grasrota i stigende grad i ferd med å slå krøll på seg på samme måte som i UK, Italia, Frankrike og i resten av Europa samt i USA.
Folk reagerer på overnasjonale ordninger som medfører redusert folkestyre og et svekket demokrati. Stadig flere reagerer på de omfattende demografiske, økonomiske, politiske og kulturelle endringene den økte innvandringen medfører. Det er ikke så rart for det er folk flest og ikke den liberale urbane eliten som får føle ulempene på kroppen og som må betale regningen. Og det blir stadig klarere for stadig flere at elitens globaliseringspolitikk har vært et mislykket eksperiment.
Mislykket globaliseringsspolitikk.
Den vestlige globaliseringspolitikken skjøt fart etter Sovjetunionen og kommunismens endelige kollaps ved inngangen til 90-tallet. Det ga drivkraft til troen på det vestlige liberale demokratiets universelle overlegenhet.
Det ga seg uttrykk i en forsert overføring av nasjonal myndighet innad i EU, i utvidelsen av EU gjennom en sterkt ekspansiv utenrikspolitikk fra EU- og NATO-landenes side mot øst, samt i de allierte amerikanskledede intervensjonene i Midtøsten for å spre menneskerettigheter og demokrati etter vestlig mønster.
Denne politikken har ikke vært særlig vellykket. Krigene i Midtøsten førte ikke til mer, men til mindre demokrati, menneskerettigheter og fred, til ufattelige ødeleggelser og til destabilisering av en hel region.
NATO og EUs raske ekspansjon mot øst har ikke ført Russland i demokratisk retning eller inn i det vestlige fellesskapet, men i motsatt retning og til opprustning og økt spenning mellom øst og vest. Og integreringsprosessen i EU har slått fullstendig kontra. Det er oppløsning og krise snarere enn integrering som nå preger EU.
Åpne grenser og ukontrollert innvandring splitter EU og de enkelte medlemslandene i to klart atskilte og sterkt antagonistiske leire. Innvandrerne fra Midtøsten og Afrika lar seg ikke enkelt integrere og omfavner ikke menneskerettigheter, demokrati og vestlige verdier slik globalistene og de innvandringsliberale multikulturalistene antok. Det blir stadig tydeligere for flere at innvandringen koster penger, og fører til uro og redusert sikkerhet.
Og velgerne har oppdaget at integreringsprosessen og overføring av makt til byråkratene og politikerne i Brussel har ført til svekket lokalt selvstyre, mindre demokrati og redusert innflytelse over egne liv. Det bør ikke overraske noen at grasrota over hele Europa reagerer.
Les også: Rødts vekst dreier seg om at samfunnslimet går i oppløsning
Men Erna skjønner ingen ting.
Skiftet i de vestlige lands utenrikspolitikk etter Den kalde krigens slutt fikk et ikke mindre verdiladet eller mindre ekspansivt uttrykk i norsk utenrikspolitikk. Tidlig på 1990-tallet ble real- og interessepolitikken lagt på hylla til fordel for den såkalte engasjementspolitikken. I NOU 2003:19 het det ikke mindre enn at Norge skulle bygges opp som en humanitær stormakt og «som et spesielt fredselskende og givervennlig land med særskilte oppgaver i verdenspolitikken».
Resultatet ble deretter. Oslo-prosessen, som kom opp som en løve, falt ned som en mislykket skinnfell. Og Stortingets bombing i Libya, med sitt tvilsomme FN-mandat, bidro heller til å destabiliserte landet og til folkevandringen mot Europa, snarere enn til fred og demokrati, for bare å nevne noe.
Samtidig ble innvandringsdørene satt på vidt gap, bistandsbudsjettet ble trappet opp og Forsvaret ble bygget ned og omgjort til et lite internasjonalt ekspedisjonskorps av marginal verdi for å forsvare Norge.
Dette er realiteten og dagens fasit for den etablerte norske elitens globaliseringspolitikk – den som Stoltenberg, Støre, Bondevik og Solberg er ansvarlige for. Det er denne politikken som nå blir utfordret av grasrota også her i Norge.
Erna skjønner åpenbart dårlig hva som foregår. Det er ikke så rart, for sammen med Jens og Jonas og Kjell Magne har hun levd hele sitt politiske liv i den samme globalistiske boblen av ukritisk EU-tilpasning, uhemmet innvandringsliberalisme, en bistandsbonanza uten sidestykke og naive ideer om multikultur og folkelig fellesskap skjermet av en olje-økonomi som lenge har kunnet dekke over de største skadevirkningene.
Men det går ikke i det uendelige. Oljebrønnen begynner å gå tom. Og statens pensjonsfond som skulle gå til pensjonistene vil snart bli brukt opp. Kriminaliteten blant innvandrerne er syv ganger så høy som blant den øvrige del av befolkningen og går ytterligere opp blant deres etterkommere. Den liberale innvandringspolitikken og den mislykkede integreringspolitikken er rett og slett i ferd med å spise opp velferdsstaten og undergrave samfunnssikkerheten.
Velgerne er heldigvis i ferd med å våkne. De er på leting etter et politisk alternativ.