Nærmest som et rituale var det i helgen en debatt om partiet Rødts forhold til kommunismen og nærmest som et rituale førte oppslagene til kritikk fra Civita-leder Kristin Clemet og politisk kommentator Hanne Skartveit i VG.
Det er selvfølgelig grunn til å være skeptisk til visjoner om kommunisme og klasseløse samfunn. Som én med fortid i samme bevegelse som Moxnes og co. vet jeg hva jeg snakker om.
Men når Rødt vokser på meningsmålingene er det av helt andre grunner enn at nye grupper nordmenn har fått sansen for samfunnsomveltninger av den typen som fant sted i Russland i 1917 og Kina i 1949.
Jeg tror Bjørgulv Braanen i Klassekampen er nærmere en forklaring når han peker på hva som stanser vekst for det han kaller «høyreradikalisme» i Klassekampen og påpeker at det verste som kan skje for den norske venstresiden er om den går i allianse med økonomiske liberalister, samfunnets rikeste og mektigste, mot arbeiderklassen og distriktsbefolkningens interesser.
Les også: Rødt vil samarbeide med Sp om EØS, politireform og kraftpolitikk
Det er også interessant at Rødt er skeptiske til bompenger og flørter åpenlyst med Senterpartiet, mens Miljøpartiet de Grønne, Sosialistisk Venstreparti og den urbane fløyen av Arbeiderpartiet omfavner en klimapolitikk som i praksis er en form for omfordeling fra lavinntektsgrupper til den øvre middelklassen som har råd til å kjøpe seg en Tesla.
Rødt holder fast på det som på mange måter har vært tradisjonell venstresidepolitikk og hanker velgere på kampen mot «velferdsprofitører» og akkurat nå motstand mot regjeringens innstramninger i bruken av arbeidsavklaringspenger. Dette har lite med Kar Marx og det kommunistiske manifest å gjøre.
Bjørnar Moxnes er flink til å gardere seg mot påstander om populisme med å svare at det ikke er de som følger vinden, men vinden som blåser i deres retning. Selv om Rødt nok hadde fått enda flere stemmer om han hadde lykkes i å få partiet med på å fjerne det radikale frasemakeriet fra sine program, er analysen delvis riktig. Mange i Norge opplever eller blir forarget av et samfunn med større forskjeller og hvor samfunnslimet er under oppløsning.
Det er i denne sammenhengen interessant å merke seg hva redaktør Chang Frick i Nyheter i Dag sa i intervju med Resett i forrige uke. Der fremhevet han at Kommunistiska Partiet (KP) i Sverige, AKP (m-l)s gamle forbundsfeller, nå går inn for en innvandringspolitikk som til forveksling minner om Sverigedemokraternas politikk. Et enda tydeligere eksempel er venstrepopulistene i Femstjernebevegelsen som regjerer sammen med Matteo Salvini, mannen som for øyeblikket er lederstjerne for Europas populistbevegelse. Partier som kombinerer økonomisk venstresidepolitikk og innvandringsskepsis kan ha fremtiden for seg.
Det er lite sannsynlig at Rødt kommer til å gå i samme retning, til det sitter innvandringsliberalismen tykt i veggene. I stedet ser denne tenkemåten i Norge å få utløp først og fremst på nettstedet til tidligere AKP (m-l)-general Pål Steigan. Men om de skulle komme på bedre tanker, kunne det vært et viktig bidrag til en ny kurs i Norge.