I VG har Snorre Valen (SV) fått breie seg i en kilometerlang avhandling, der han i tur og orden namedropper aktører han mener er fascister eller noe der i nærheten.
Valen og andre med ham forsøker å skape et slags bilde av at «de der brune folkene som snakker om innvandring» er en enorm trussel for det liberale demokratiet. At en rikspolitiker ikke greier å være mer nyansert enn dette er synd, men det som er enda mer oppsiktsvekkende er at man kan bruke så mye spalteplass på å oppvise så lite kunnskap om dem man snakker om.
Bannon snakker nok mye mindre om islam enn eksempelvis Hege Storhaug nok ville ha foretrukket, og det er ikke mulig å si at han er noen strikt etnonasjonalist. Han snakker mye om arbeiderklassen i vestlige land, og hvordan de er blitt latt i stikken. Hvordan deres arbeidsplasser har forsvunnet, og om nærmiljøene deres som forandrer seg stadig mer drastisk. Levestandarden i Vesten er lavere for millenniumsgenerasjonen enn for generasjonen før, bortsett fra i Norge.
Les også: Snorre Valen-fiaskoen i VG
Lite substans
Alt jeg ser i Valens avhandling er mye synsing om hva Bannon, Resett, Document, Breitbart og andre er, og veldig lite substans. Vi har ennå til gode å se et konkret bevis på uttalelser eller lignende som klart indikerer at Bannon er en høyreradikal rasist eller fascist.
Det er også symptomatisk at man alltid må koble det autoritære høyre inn hver gang det dreier seg om noen eller noe som er innvandringskritisk. Ja, det går faktisk an å være litt enig i det Orbán sier, når han vil ivareta nasjonalstaten, og fokusere på nærområdene i flyktningpolitikken, uten at vi som jobber i Resett eller Bannon for den sakens skyld bør bli assosiert til alt det Orbán gjør på andre områder.
Det er der problemet er. Snorre Valen, og mange med ham, baserer sine merkelapper på assosiasjoner. Vi er fremmedfientlige, selv når vi gjerne reiser og har utenlandske venner og familiemedlemmer. Vi er autoritære, selv når vi vil ha et sterkt folkestyre og parlamentarisme, eller til og med flere folkeavstemninger. Vi er ytterliggående, selv når alt vi vil er å bevare bestående goder.
Desperasjon
De meningsløse tiradene fra den ytterste venstrekanten er et symptom på desperasjon. Venstresiden i mange land har begynt å forstå at de mister arbeiderklassen til populistene. Men det er også denne typen uttalelser som skaper forargelse på den norske høyresiden. Her har man virkelig bestemt seg for å helle bensin på bålet.
Vi lar oss ikke stoppe, og vi mener på våre premisser. Vi skal aldri godta den radikale venstresidens terminologi. Den må alltid utfordres. For, som Knut Arild Hareide liker å si, «ord betyr noe».