Illustrasjonsbilde. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Man ser det i debatt etter debatt. For venstresiden er det aldri tilstrekkelig å være uenig med folk. De føler at de er så gode og menneskevennlige i egne øyne, at de ikke kan nøye seg med å være uenig.

annonse

Deres selvbilde som verdens beste mennesker, gjør at de bare MÅ karakterisere andres meninger som rasisme, fascisme og hat. Hvor kommer denne selvgodheten fra? Og hvorfra kommer dette påtrengende behovet for å sverte sine meningsmotstandere maksimalt? Tror de ikke velgerne klarer å skille det ene synspunktet fra det andre, og selv gjøre seg opp en mening om hva som fremstår som klokest?

annonse
annonse

For min del var det den tendensen jeg beskriver her, som gjorde at jeg beveget meg bort fra venstresiden og over på den motsatte politiske fløyen. På 1980-tallet jobbet jeg på skoler hvor det kom en stor andel fremmedspråklige barn og familier til Norge, og jeg oppdaget relativt hurtig at venstresidens beskrivelse av virkeligheten utelukkende var preget av et ideologisk tunnelsyn som anser alle mennesker som helt like, mens virkeligheten for oss som så innvandrerne på nært hold, så totalt annerledes ut.

Som ung var jeg opptatt av likestilling, likeverd og verdig behandling av hverandre, og jeg var en innbitt motstander religiøs undertrykking, streng sosial kontroll og krenking av andres menneskeverd. Og hva opplevde jeg? Jo, i mange innvandrerfamilier så var alt det jeg kjempet for, og som var blitt mer og mer virkeligheten i Norge, som f eks likestilling, det var ganske fjernt for mange innvandrere, og det jeg var motstander av, som undertrykking og krenking av andres menneskeverd snarere var regelen enn det var unntaket i mange av innvandrerfamiliene. Særlig led mange av barna under dette.

Les også: BBC rapporterer til slutt at isbre på Grønland vokser

Venstresiden benektet virkeligheten.

Dette var virkeligheten, slik vi lærere så den klart og tydelig i de første tiårene med innvandring til Norge – fra sent syttitall og tidlig åttitall. Men de som kun så dette på avstand, med sine ideologiske briller, de var overbevist om at disse menneskene var akkurat som oss, med nøyaktig samme verdier, holdninger og menneskesyn. Og nåde den som våget å forsøke å påpeke at jammen, det er jo ikke sånn. Disse menneskene hadde med seg sine helt egne verdier og normer som gjaldt i deres eget hjemland, og ofte var de helt annerledes enn våre.

Barna ble svært strengt behandlet, særlig jentene og kvinnene hadde svært begrenset frihet, de var kun hjemme, lagde mat og oppdro barn, og ofte lærte de ikke et ord norsk. I diskusjoner mellom de ytterst få som forsøkte å påpeke dette, og venstresiden, som kun så virkeligheten gjennom sine ideologisk fargede briller, satt skjellsordene svært løst. Er det ikke ganske påfallende å registrere at det er skapt så utrolig mange nedsettende skjellsord som rammer innvandringsrealistiske mennesker, mens det nærmest ikke eksisterer slike betegnelser andre veien? Har vi tilsvarende skjellsord som rasist, fascist, nazist, brunfarget, islamofob, hjerteløs, uten empati osv. om de som kjemper for stor innvandring? Jeg, tror ikke det.

Fakta var ensbetydende med rasisme. Vi skulle ikke vite.

Helt fra første stund i debattene har venstresiden og den liberale innvandringsdelen av våre politikere og journalister følt seg fullstendig moralsk overlegne den delen av oss som har forsøkt å beskrive virkeligheten og stå for det nøkterne, reflekterte synet på innvandring. Og der mange av oss så virkeligheten og forsøkte å beskrive den, var den totale fornektelsen dominerende både i pressen og blant den politiske venstresiden.

Lenge motsatte man seg at noe som helst ved innvandringen skulle underlegges statistiske registreringer og undersøkelser, og det politiske oppstyret som preget det første forsøket på å få laget et innvandringsregnskap, var dominert av de sedvanlige rasistanklagene, og en pakistansk bystyrerepresentant klarte å få satt en stopper for regnskapet. Det å få vite noe om innvandrere har visse særtrekk som skiller dem fra nordmenn flest, ble ansett som totalt uønsket. Det ble ansett som grov rasisme og i det hele tatt undersøke saken. Alle er like på alle områder, det var det eneste vi ble tillatt å vite.

I dag er fakta udiskutable, men likevel benektes de.

Men likevel kom det etter hvert undersøkelser som viste at kriminaliteten var høyere blant innvandrere enn etniske nordmenn, og jeg husker godt at det kom en selverkjennelse fra en av Dagbladets gamle kommentatorer, Sissel Benneche Osvold, som lenge hadde fornektet enhver forskjell på nordmenn og innvandrere. Hun måtte rett og slett krype til korset og innrømme at det hun lenge hadde benektet, og så begynt å frykte, men stadig benektet, det viste seg likevel å være riktig: Innvandrerne til Norge kom veldig mye dårligere ut enn nordmenn på flere viktige statistikker.

Og slik er det fremdeles. Det avsløres bare mer og mer og på flere og flere områder at mange av våre innvandrere er en gedigen belastning for det norske samfunnet. Det gjelder deltagelse i arbeidslivet, avhengigheten av sosialtjenester, isolasjon på grunn av språkvansker og dannelsen av isolerte, ghettolignende småsamfunn der man opprettholder sine verdier og normer fra hjemlandet. For ikke å snakke om kriminalitetsstatistikkene, der innvandrere dominerer både når det gjelder kriminelle gjenger, knivstikking, ran, trusler og overfall, samt voldtekter av alle slag, men særlig overfallsvoldtekter.

Hittil har vi vel ikke fått et eneste regnskap som tar hensyn til absolutt alle forhold. De fleste tror kanskje at utgiftene til skolegang er de samme for alle norske skolebarn, men i virkeligheten utløser innvandrerbarn enorme ekstra ressurser til de skolene de går på.

– La oss fortie realitetene og late som det ikke koster oss noe.

Alt det jeg nevner her er egentlig udiskutable realiteter. Det lar seg ikke benekte uten å lyve om tallene. Likevel er fornektelsen svært utbredt på venstresiden og blant godhetsapostlene. Og det som fremstår svært vanskelig å forstå for oss realitetsorienterte mennesker, det er at disse menneskenes godhet synes å utelukkende omfatte innvandrere, men aldri de nordmennene som rammes av vold, kriminalitet og voldtekt begått av en av våre nye landsmenn.

Fortjener ikke også nordmenn å få omtanke og omsorg? Og må ikke de som går inn for stor innvandring faktisk påta seg ansvaret for hva denne innvandringen fører til, og hva følgene blir for etniske nordmenn som må lide under f eks den økende volden? Da FrPs innvandringspolitiske talsmann påpekte dette i en debatt på NRK, og Per Sandberg etterpå gjentok at KrF hadde ansvar for vold utført av innvandrere, fordi de ville ha så mange av dem til Norge, så ble KrFs Hareide rasende! Men Sandberg hadde selvsagt helt rett!

(La meg for sikkerhets skyld tilføye, at min kritikk av innvandrere som er kriminelle, som går på sosialhjelp framfor å jobbe, som ikke ønsker å bli integrert osv, IKKE gjelder innvandrere som virkelig gjør en innsats for å finne seg til rette i sitt nye land og som ikke ligger Norge til last. Dem har jeg intet imot – tvert imot er det en glede å omgås gode og vennlige mennesker fra andre deler av verden som deler våre verdier og våre holdninger!)

Les også: Flere islamkritikere distanserer seg fra Koranbrenning

Hvorfor beregner vi kostnadene i alle politiske saker unntatt når det gjelder innvandring?

Hvordan i all verden klarer disse menneskene, som utelukkende har omsorg for innvandrerne i år etter år å opprettholde dette selvbildet av seg selv som moralsk langt mer høyverdige og gode mennesker, enn oss simple rasister, som tør å spørre: Jammen hva med oss nordmenn, da? Men det er et høyest utidig spørsmål, det er rasisme og hatefullt, det er selvgodhet og egoisme. Det har vært fullstendig politisk ukorrekt i Norge å være mer opptatt av nordmenns ve og vel enn å ville åpne samfunnets lommebok på vid gap for å redde mennesker i nød.

Og så tror man at man er godheten selv, mens gamle og syke nordmenn lider i det stille og vi snur på hver krone når budsjetter skal lages. Det eneste vi ikke beregner økonomisk, er kostandene ved innvandringen. Vi spør ikke: Hva vil det koste å ta imot 10 000 syrere totalt sett, i et livslangt perspektiv? Nei, politikerne bare erklærer helt uten forutgående analyser og beregninger at de vil ta imot så mange flyktninger. Gjør vi det samme når vi bygger sykehus? Når vi legger ned fødeavdelinger? Når vi avslår medisiner til kreftsyke slik at de må lide en langsom død? Nei, vi gjør alltid beregninger, unntatt i flyktningspørsmål. Da er det nærmest rasistisk å ville vite realiteten, for de gode vil ikke at vi skal sette en pris på menneskelivet. Neide, ikke når det gjelder innvandrere, men når det dreier seg å sette pris på etniske nordmenns liv, er det helt greit.

 Selvgodheten må være den mest usympatiske dødssynden!

Det er fint å ville hjelpe mennesker i nød. Men har virkelig våre politikere rett til å bruke en stor del av de pengene nordmenn har tjent gjennom sitt arbeid for å pøse dem ut i store mengder for å ta imot hundretusener av mennesker fra andre deler av verden? Og så at på til å anse nordmenn som protesterer mot dette enorme pengesløseriet for mindreverdige og foraktfulle mennesker? Selvgodheten og selvnytelsen av egen godhet må være en av de virkelig store dødssyndene, slik jeg ser det. Den fremstår som ufordragelig og utålelig, men dessverre så preger den mange av våre journalister og politikere. Det ser ut som trangen til å føle seg høyt hevet over den simple allmuen er mye av drivkraften både i våre medier og på stortinget.

Og som inkarnasjonen av de menneskelige egenskapene som de selvgode forakter dypt og inderlig, har vi Sylvi Listhaug. De gode går simpelthen av skaftet over selv den mest uskyldige uttalelse fra samfunnsfienden Sylvi Listhaug. Da kan man påstå det verste av det verste, selv om alle vet at det er galt. Som når eldrebyrådet i Oslo påstår at Sylvi Listhaug kastet bort 30 millioner av fellesskapets midler til en steinrøys i Spania og at hun la ned alle kjøkkener på eldrehjem i Oslo. Sannheten er at avtalen om tomten ble inngått før Listhaug ble eldrebyråd, og sannheten om kjøkkenene, er at Listhaug, reddet mange av dem fra nedleggelse. Men er det så viktig med sannheten, da, bare vi har noen å hate og forakte?

De selvgode og opphøyde tåler simpelthen ikke et menneske som Sylvi Listhaug, som snakker rett fra levra, kaller en spade for en spade og står for den gode gamle sunne fornuften.

Til slutt en stor takk til Snorre Valen. Han inspirerer meg fortsatt til å skrive om innvandring, og han må vel være den politikeren som fremst av alle har ført videre 1980-tallets fornektelser og rasisme- og fascistbeskyldninger mot alle han er uenig med.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett-medlemskap finner du ved å trykke her.