De sjokkerende resultatene fra undersøkelsen Democracy Perception Index 2018 gjør inntrykk. Det er nærliggende å spørre seg: Er demokratiet blitt gammeldags?
Resultatet av undersøkelsen ble presentert på Copenhagen Democracy Summit 2018, og har fått skremmende lite oppmerksomhet. Når man leser talen som Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen holdt i den anledning, så forstår man hvor lite interesserte politiske ledere er i demokratiet som fenomen og prinsipp.
Demokratiet er best
En av mine favorittfilmer er Heartbreak Ridge med Clint Eastwood i rollen som en beinhard sersjant i US Marine Corps. Et sitat fra denne filmen har jeg selv brukt mange ganger:
Democracy isn`t perfect. But it beats the hell out of what comes in second place.
Faktisk vet jeg ikke helt sikkert om sitatet er helt korrekt. Men det oppleves sant. Churchill sa noe lignende:
Indeed it has been said that democracy is the worst form of Government except for all those other forms that have been tried from time to time.
Når man leser undersøkelsen som Resett nylig omtalte, er det lett å tenke at demokratiet er utgått på dato. Hva er poenget med demokrati, hvis det får menneskene som bor og lever i demokratiet til å ha mindre tillit til at ledere handler til folkets beste? Hva er poenget med demokrati hvis 64 % mener at deres stemme sjelden eller aldri blir hørt?
Hvorfor skal vi beholde dette mislykkede systemet? Er det ikke bedre med en «sterk leder», som kan «skjære igjennom», og løse problemer? Kanskje få togene til å gå i rute?
Dette har vi hørt før, og det endte i fascisme og nazisme. En annen løsning var kommunismen. Ingen av disse løsningene frister meg. Hva skal vi gjøre?
Les også: Kan vi holde våre politikere ansvarlige?
Vi har ikke lenger et demokrati
Først må vi innse at de sosialliberale demokratiene er avgått med døden. Det er ikke folket som har sviktet. Det er våre såkalte ledere. Hovedproblemet er at politikk ikke lenger er et kall, men en karriere.
Vi ledes av virkelighetsfjerne profesjonelle politikere som ikke kan uttale seg uten å snakke med fjorten kommunikasjonsrådgivere. Politikere burde ha forbud mot å ha kommunikasjonsrådgivere. De burde være i stand til å formulere sine idéer selv. Det er ikke for mye å be om.
Alt som vi «vanlige folk» liker, vi som er demos, blir sett på som noe nesten ekkelt og usmakelig. Hvis noe er populært, avfeies det som populisme. Man bruker det omtrent som et skjellsord, et symbol på et usofistikert forslag som må være dårlig, siden de dumme, vanlige menneskene liker det. DDE, sydentur og camping liksom.
Men det var campingturister som risikerte livet for å redde ungdommen på Utøya. Mens den intellektuelle AUF-elite flyktet med halen mellom beina, og politi med våpen lot være å gripe inn.
«A basket of deplorables», sa Clinton om halve befolkningen i USA. Og betegnende nok tok en samlet europeisk politisk elite parti med henne, mot en harry fyr som hadde rar hårsveis og slike usofistikerte idéer som Make America Great Again, og America First.
Massemedia henger seg på. For noen år siden skrev VG, etter at en undersøkelse viste at et flertall av europeere ønsket stans i muslimsk innvandring:
Et flertall av europeere er ekstreme.
Les den setningen en gang til: Det er første bud for mange av politikerne som fyller de mektige posisjonene i vårt demokrati: Folkemeningen er ekstrem.
Folkeavstemninger er uønsket, og når resultatet ikke passer ønskene til vår opplyste elite, så gjør de bare et nytt forsøk.
Jeg kunne gitt mange eksempler, men det holder med to:
Norges befolkning har to ganger stemt over spørsmålet om EU-medlemskap. Begge gangene var det massivt flertall i den politiske elite og i media. Begge gangene stemte det norske folk nei.
Allikevel er vi medlem av EØS, vi må følge alle mulige direktiver, og vi har ikke stemmerett. Vi har ikke engang muligheten til å sende noen protestkandidater til det impotente EU-parlamentet. Takk skal du ha, Gro!
Eksempel to: Den dagsaktuelle farsen rundt Brexit. Jeg utdyper ikke, det er skrevet mil etter mil om dette det siste året. Men særlig demokratisk er det ikke.
Innvandring
Men det største sviket, og det som i størst grad undergraver den demokratiske idé, er uansett den hodeløse og (av folket) uønskede masseinnvandringen, særlig fra såkalte MENA-land, som er i ferd med å underminere hele den europeiske sivilisasjonen. De er misfornøyd med oss, folket. Så de har bestemt seg for å bytte oss ut.
Som Bertholdt Brecht sa det:
Var det ikke da enklere
om de oppløste folket
og innførte et nytt?
Den postmoderne venstresiden har misforstått både Brecht og Orwell:
Det var en advarsel, ikke en oppskrift.
Les også: Våre politikere bytter ut befolkningen
Såkalte menneskerettigheter har skjøvet klassiske borgerrettigheter ut i kulden. Men det er borgere som betaler skatt. Allerede i 1215 krevde de engelske baronene prinsippet: Ingen skattlegging uten representasjon. Det samme var bakteppet for den amerikanske revolusjonen.
Nå er alt snudd på hodet. Våre stemmer har ikke lenger noen betydning. Ingen representerer oss. Men skattenivået er skyhøyt: En gjennomsnittlig nordmann betaler 57 % i skatt. Og man kan, som den svenske næringslivslederen, spørre seg:
Hva fan får jag for pengarna?
Parlamentarismen har mye av skylden. Mange europeiske land har små, ekstreme partier på vippen. I Sverige har mikropartiet Miljöpartiet styrt innvandringspolitikken i en årrekke. Resultatet er en nasjon på randen av undergangen.
Samme tendens har vi i Norge. Vi har hatt kontantstøtte i årevis selv om et stort flertall på Stortinget ønsker å avvikle ordningen. En regjering med FrP slapp inn over 30.000 «flyktninger» på et år.
De forhatte vanlige folk går på jobb og betaler regninger, bekymrer seg for barna og framtiden. Og blir hvert eneste år avkrevd enorme summer i skatter og avgifter, hvor en stor andel går til bistand uten beviselige positive effekter, og til å dekke de enorme kostnadene som innvandringen påfører oss.
Bistanden koster en vanlig famile på fire ca. 30.000 kr hvert år.
Innvandringen koster den samme famile et sted mellom 80 og 200.000 kr. Hvert år.
Hvis man protesterer, selv med innestemme, er man rasist, nazist, kloakkrotte og alle mulige skjellsord. Mens de samme folkene på utpust beklager seg over Listhaugs «retorikk».
Demokratiets død er vår skyld
Demokrati er fortsatt bedre enn alle alternativer. Problemet er at vi ikke lenger lever i et demokrati. Vi lever i det som kalles demokratur: Et system hvor enkelte utvalgte mennesker med de «riktige» meningene bestemmer hva som er akseptable holdninger. Vi lever i et moderne føydalsamfunn.
Våre ledere elsker å kritisere Putin, Salvini eller Orban. Men de burde ta inn over seg at disse lederne nyter langt større tillit enn de selv. Trusselen fra øst, sier Rasmussen. Han er ikke interessert i den trusselen som kommer innenfra, den femte kolonne som Franco kalte det før inntoget i Barcelona.
Men det er et gryende opprør på gang. De gule vestene, Brexit, Trump, vindkraftmotstand, bompengeaksjon – men også nye medier som Resett, som med en knøttliten redaksjon våger å stille spørsmål ved etablerte sannheter. Vi har ikke fasiten, men vi tillater spørsmålene. Utskjellingen som følger er en selvfølge, men det preller av.
Talsperson for MdG, Une Bastholm, liker folkeaksjoner når småunger dropper skolen for å streike for klimaet. Men når folk protesterer mot bomringer er det «djupt uansvarleg» og ikke demokratisk.
Demokratiet er en vakker drøm, og som alle utopier bærer det i seg kimen til sin egen undergang. Min pessimisme burde være velkjent for faste lesere. Men vi har rett og slett ikke lov til å gi opp demokratiet. Det er den eneste veien framover, og da må vi ta noen skritt tilbake.
Vi må, som enkeltmennesker, slutte å være redde for å uttrykke våre meninger. Vi må våge å risikere alt, slik våre forfedre gjorde det. Våre besteforeldre var krigsseilere, det er ikke synd på oss. Våre barn er bortskjemte, det er vår skyld.
Hvis vi lar demokratiet dø, og overlater fremtiden til Erna, Merkel og Juncker, så har vi ingen andre å skylde på enn oss selv. Vi står på kanten av stupet. Vi trenger ingen superhelter, kun vanlige folk som tør stå for sine meninger.
Vi har ikke tapt – ennå!