Sentralmaktens viktigste aktivum er makten til å ilegge sine borgere skatter. Man har faktisk rett til å utøve lovlig vold.
Det finnes i hovedsak to typer skatter. De som er godt synlige og de som er delvis skjulte. Inntektsskatt er transparent og her må politikerne vise måtehold for å kunne håpe på gjenvalg. Høy inntektsskatt kan føre til at skatte subjektet flytter. MOMS er noe mer skjult men man ser de 25 prosentene hvis man sjekker kvitteringen. Men har man behov for varer og tjenester er det få alternativ, annet enn å betale skatten. Den usynlige skatten er inflasjon, og konfiskasjon via inflasjon er derfor politikernes favoritt. Skjult konfiskasjon er enhvers politikers våte drøm.
For at en skatt skal være interessant for sentralmakten må den ramme alle, være vanskelig å unnslippe, men ikke med for store beløp. Eiendomsskatt er et slikt eksempel ettersom fast eiendom ikke kan «flykte». Ulempen med skatter som rammer alle er at den er usosial for de med lavest inntekt. Bomringer er her et typisk eksempel.
Les også: Hvorfor kan vi ikke ha en ærlig diskusjon om norsk økonomi?
Politikerne har en ubegrenset appetitt på skatt fordi man over årene ikke bare har brukt mer enn man har i inntekter, men man har også pådratt seg enorme fremtidige forpliktelser i form av helsetjenester og pensjoner. Regjeringen bruker rundt NOK 225 milliarder mer enn den tar inn i skatter fra fastlandsøkonomien hvert år. Kommunene låner årlig nye NOK 30 milliarder på toppen av sin NOK 500 milliarder gjeld, samt at de har en underdekning hva angår fremtidige pensjonsforpliktelser. Dette er beløp som må dekkes inn via skatter i fremtiden. Man kan selvfølgelig fortsette å tappe oljefondet til det er tomt, men dette vil ødelegge norsk konkurransekraft. Prisene vil stige etterhvert som milliarder pøses inn i økonomien. Våre produkter og priser slutter å være konkurransedyktige.
Men politikerne ser et håp: klimasaken. Man skal redde verden og da kan man med det som påskudd kreve inn skatter i stort monn. Og derfor har vi fått et stort antall avgifter, synliggjort ved hjelp av bomringene. Skattebetalerne i privat sektor må på jobb for å kunne betale familiens utgifter samt skatter som skal finansiere resten av samfunnet. Hvorfor da ikke kreve inn noen kroner på ferden til jobb i miljøets navn? Arbeidstaker har tross alt få andre valg enn å betale avgiften.
De senere år har vi også sett at kommuner, som allerede er finansiert av skattemidler, krever inn diverse gebyrer. Kommunen er finansiert ved skattemidler men krever dobbelt betaling via gebyrer.
Politikerne eier ingen grenser hva gjelder fantasi for skatteinnkreving. Det er nærliggende å tro at alle politikerne omfavner klimasaken fordi det gir muligheter til økt beskatning. Dette bør man ha i hodet neste gang man ser en klimaskatt.
Som nasjon må vi erkjenne at vi har et betydelig overforbruk i offentlig sektor. Og det kan ikke fortsette. Men som egoistiske nordmenn uttrykker det: «Det holder vel i vår tid».