
Den ukritiske og ensporede klimafokuseringen, der ekspertisen aldri slipper til med sine forklaringer og argumenter, har skapt en hysterisk stemning i vårt sørlige naboland.
Når folk ser bilder av smeltende isflak, store skogbranner, sult og vannmangel blir de så nedtrykte og skyldbetynget at de slutter å tro at det er en fremtid på jorden. Undergangsprofetier som blir hauset opp blir lett en psykose. Greta-effekten slår sterkere ut her enn i noe annet land. Barna blir skrekkslagne, aggressive og mister søvn og skolemotivasjon.

Noen ytterst få røster hever seg i protest, som for eksempel den danske journalisten Mikael Jalving, som nylig anmeldte boken «Scener fra hjertet», om Greta Thunberg. Han kaller boken en rystende bok som manglet data og vitenskapelige informasjon om klimaet. Boken handlet mer om en familie i oppløsning. Slik kan man faktisk trekke en sammenligning med hele samfunnssituasjonen.
Les også: Greta Thunberg tar friår for å prioritere klimainnsats
Det danske «folkekravet», som promoteres av gammelmedia, er KLIMAET FØRST. Danmark skal bli et foregangsland for et grønt samfunn, et økokrati overordnet folkevalgte organer. Autoritære og totalitære løsninger er akseptabelt så lenge EU og FN kan stå for overnasjonal makt og styring. Og politikerne applauderer og konkurrerer om å være grønnest. Det er den globalistiske, korrekte trenden. Ingen av de etablerte partiene våger å foreslå en debatt om at man kanskje er vitne til en gigantisk klimabløff. Som først og fremst er big business for en kynisk og grådig maktelite.
De grønne visjonene tar all plass i media og under den pågående valgkampen. Forslag kastes frem av de mest radikale som innebærer full stans av diesel- og bensinbiler i 2025 (fem år før regjeringens forslag), alle kullkraftverk stenges i Europa og bøndene skal ikke utnytte mer enn en tredel av landbruksjorden – det skal ikke lenger pløyes ny jord. Kjøttkonsumet skal reduseres til et minimum, kun for barnas skyld. Elforbruket skal dekkes av vindmølleparker over hele Nordsjøen, som i første omgang svarer til 80 millioner menneskers elforbruk. Tilsammen kaller danskene denne målsettingen et «Måneprosjekt» (høres kjent ut for oss) og en «troverdig klimaløsning».
Slik konstrueres en moderne samfunnskrise. Samtidig som virkeligheten viser at økosystemer rundt omkring på kloden klarer seg utmerket. De fleste land forurenser mindre. Matvareproduksjonen øker. Der det finnes sult, er denne knyttet til fattigdom – som ofte skyldes politisk vanstyre og krigshandlinger. Flere og flere får tilgang til rent drikkevann.
Men hva skjer når regningen kommer på bordet for en grønn revolusjon, hvem betaler? At Danmark blir stilt tilbake i utvikling og velferd til en førkrigsmodell, det er en konsekvensanalyse som glatt avfeies.