Lill May Vestly har en meget lesverdig og klok artikkel om kristendommen som samfunnsbygger her på Resett den 9. juni.
Hun beskriver svært godt hvordan Jesu verdier om likeverd og tilgivelse har appellert til mennesker helt siden Jesus levde på jorden, og har preget utviklingen i de europeiske landene frem til moderne tid. Jeg er helt enig i at kristendommen har hatt en enorm suksess som samfunnsbygger gjennom mer enn to tusen år.
Les også: Kristendommen: Suksessoppskrift for samfunnsbygging
Men for meg finnes det også svært gode grunner til å spørre om det utelukkende er kristendommen som alene har ført til de enorme fremskrittene som har funnet sted i Europa hva angår velferd og menneskeverd.
De som hevder at kristendommen for det store og hele har vært brutal og bakstreversk, kan ikke sies å ta feil, for enorme grusomheter har blitt utført i kristendommens navn opp gjennom historien.
Men de som kjenner Jesu egen forkynnelse, innser at disse grusomhetene aldri skjedde etter oppfordring i Jesu forkynnelse, men heller på tvers av hans budskap. Jesus selv sto for et konsekvent budskap om tilgivelse, kjærlighet til sin neste og fred mellom landene.
Men gjennom historien har kristendommen blitt regelrett kuppet av onde mennesker som har søkt makt, og som har utøvd grusomheter i Jesu navn, og fullstendig gått på tvers av Jesu kjærlighetsbudskap. Kirken og makthaverne har opprettholdt sin makt gjennom skremsler om helvetes lidelser og evige pinsler for dem som ikke adlød makthavernes påbud, og helt frem til i vår tid hevder kristne ledere å være Guds talsmenn, og hva har et stakkars fryktsomt menneske å stille opp mot et presteskap som hevder å tale Guds ord direkte fra ham selv?
Vi kan selvsagt ikke klandre Jesus selv for at maktsyke og onde mennesker misbrukte hans lære til å få makt, og utøve den på grusomme vis. I mange århundrer adlød menneskene sine religiøse og verdslige ledere i frykt, og menneskets frie vilje og evne til selvstendig tanke ble undergravd og ansett som et djevelsk onde som ble truet til taushet.
Les også: Kommentator: – Ytre høyre bruker kristendommen som gissel mot islam
Men dette var i ferd med å endre seg totalt i moderne tid, og vi må nok se i øynene at mange mennesker har bidratt til å fornye kristendommen, både utenfor og innenfor kirken. Og for første gang i historien er det blitt en realitet i vår tid, at menneskene ikke lengre tilslutter seg kristendommen av frykt for fortapelse, men av egen fri vilje fordi man finner at Jesu lære er den riktige for menneskene. Men denne frivilligheten har ikke bare ført til at mange tilslutter seg kristendommen fordi de selv velger det, men også at flere og flere faller fra og anser seg som ateister.
Det mest typiske for vår tid, er at troen taper stadig større terreng.
Og i moderne tid har vi fått en konkurrent til kristendommen, tett på oss, gjennom den store innvandringen fra muslimske land. Og det svært mange registrerer, er at der kristendommen har blitt tolerant og inkluderende, er islam fremdeles preget av tvang, påbud og trusler om dødsstraff. Og hvordan reagerer den norske kristenheten på denne «trusselen» fra islam?
Les også: Islam vs kristendom: Det ER forskjeller
Jo, i stedet for å holde sterkt på sin egenart, på sine verdier og sin reformerte tro, ser det ut for mange som om de kristne lederne er på sterkt vikende front, og har blitt overdrevent imøtekommende og tolerante overfor en tro som forfekter en type tro som kristenheten tok avstand fra for lenge siden.
Kirkelederne fremstår i manges øyne som servile støttespillere for en islam som aldri har tatt et oppgjør med intoleranse, autoritære trospåbud, menneskefiendtlige leveregler og åpen eller skjult støtte til dødsstraff for frafalne og andre syndere.
I mine øyne bygger den norske kirke på en meget merkverdig oppfatning av hva det vil bety å vende det andre kinnet til og å tilgi dem som er onde mot deg. De ser ut til å innbille seg at Guds ønske er at som kristen skal man ikke kjempe for sine egne verdier, men vise toleranse og forståelse for verdier som går fullstendig på tvers av sine egne.
Dette var jo nøyaktig det motsatte hva Jesus gjorde.
Han opponerte kraftig mot sin tids presteskap som benyttet nøyaktig de samme truslene og skremselsmetodene for å tilrane seg makt over folk. Jesus var fullstendig uforsonlig overfor dem som misbrukte religiøs makt, og på dette området var han kompromissløs. Han krevde av det maktfulle presteskapet at de skulle oppgi sin religiøse makt, og Jesu budskap i dag ville åpenbart vært at muslimske imamer måtte gi fra seg sin tilranede religiøse makt, slutte å true muslimer til tro, og heller kjempe for menneskeverd, toleranse og inkludering av alle mennesker.
Les også: Dagsavisen oppfatter kristendommen som skadelig, og islam som bra
Men kirken gjør det motsatte. I god tro, underkaster de seg islamsk lære og tror de utfører Jesus budskap ved å la islam få større og større fotfeste i Norge.
Men hva burde kirken gjøre, da? Burde de fordømme de uakseptable sidene ved islam og oppfordre islamske imamer til å ta etter den norske kirken sin utvikling i retning av frivillig tro blottet for helvetesskremsler, dødsstraff og harde og uforsonlige ord?
Mitt svar er ja.
Norske kristne ledere burde være langt tydeligere overfor islamske ledere om hvilke verdier de står for og hva de kan akseptere for å inngå i et samarbeid med imamene. Kirken burde se det som sitt fremste mål å påvirke islam i mer human og menneskevennlig retning. De har simpelthen misforstått Jesu budskap om forståelse og forsoning. Jesus mente selvsagt aldri at vi i toleransens navn skal godta undertrykking og trusler for å tvinge folk til tro.
Men samtidig med dette, er det et nesten gigantisk problem for kirken, at de begynner å miste helt sin appell blant nordmenn, og det samme skjer i resten av Europa. Og det er et stort og vanskelig spørsmål hva kirken kan gjøre for å demme opp for denne svært uønskede utviklingen. Mange konservative kristne roper på at kirken må vektlegge den tradisjonelle kristne trosutøvelsen i mye større grad, bygge på de litt strengere tradisjonene og de ortodokse kristne skikkene, og utøve en tydeligere trosskikk enn de gjør i dag.
Les også: Når islam erstatter kristendommen på Universitetet i Oslo
Jeg er personlig enig i at kriken er på fullstendig avveier når de velger å radikaliseres politisk og bli en form for venstreradikal politisk aktør. Kirken bør holde seg langt unna politikk og overlate den til dem som er valgt til å styre landet. Kirken skal være stedet for folk til å dyrke sin religiøse tro, og politikk har intet der å gjøre. Jeg tør påstå at man overhodet ikke kan finne noen støtte i Jesu forkynnelse for at kirken skal være en politisk aktør.
Tvert imot, ga Jesus tydelig uttrykk for at det som tilhørte keiseren burde få bli keiserens.
Men i mine øyne er ikke svaret på islamsk fremvekst i Norge at den norske kristenheten reverserer sin utvikling og går tilbake til en mer ortodoks og dogmatisk kristendom. Jeg kan ikke se for meg at det vil kunne ha noen appell blant moderne, frittenkende nordmenn, som ikke lenger frykter hverken djevelen eller helvete, men som tror eller ikke tror helt på egne, frivillige premisser. I stedet bør man gå en helt annen vei: Nemlig å ta et lenge etterlengtet oppgjør med de kristne dogmene, og åpne helt for den åpne, frie troen, der den enkelte troende kan oppsøke kirken, og slippe å tvinges til å fremsi en dogmatiske tro på visse trospåbud, som tilhører fortiden.
Jeg har samtalt med mange troende og hørt på mange diskusjoner mellom unge mennesker, og det jeg ofte hører fra de unge, er at det var fryktelig stygt og urettferdig gjort av Gud å gjøre slik at Jesus ble drept. De unge er i fullt opprør mot de grusomme tankene, at Gud selv ville at Jesus skulle tortureres og lide fryktelige smerter på korset.
Videre er det svært vanskelig å finne noen støtte blant unge mennesker for at Jesus ble født av en jomfru, og hvorfor skulle han det, liksom?
Var ikke Josef god nok til å besvangre Maria gjennom helt vanlig menneskelig samkvem?
Og dersom Gud står for kjærlighet og tilgivelse, blir det ikke fullstendig absurd å tro at han skal dømme store deler av menneskeheten til å lide evig i helvete som straff?
Islam i sin strengeste form påbyr dødsstraff for frafall fra den rette troen, kristendommen vil gi evig lidelse i helvete til alle dem som ikke tror. Hva er egentlig verst? Om noe av det var rett og rimelig, hva jeg ikke tror, hadde jeg nesten valgt å dø her og nå fremfor å lide i helvete i all evighet. I mine øyne er begge deler så ugudelig og brutalt som man kan få det!
Les også: Norge trenger mer kristendom og mindre islam
I mine øyne har kirken kun EN vei å gå for å kunne beholde sin stilling i det norske samfunnet: Å bygge på de gode, kristne verdiene som menneskeverd, kjærlighet og tilgivelse, som Jesus stor for, og samtidig rense ut all trostvang, helveteslære, dogmatikk og lignende som strider mot all sunn fornuft hos et menneske i 2019.
Gjør ikke kirken dette, vil den stadig tape mer og mer terreng og til slutt bli helt ubetydelig. Mens islam vil vokse seg stor og sterk blant «sine»?
Og som et lite tillegg kan jeg fortelle at i de tretti årene jeg har undervist i kristendom KRL, RLE og KRLE har jeg aldri gjort annet enn å formidle det som er skolens planer. Det er ikke slik som enkelte tror, at en lærer er farlig for kristendommen fordi han tror noe annet.
Vi lærere er forpliktet til å formidle det som er vedtatt av våre politikere. Påvirkning med personlige synspunkter er det intet rom for.