Slaven Neo gjør feiltrinn
Men det det er bare på film, i realiteten er det langt fra sikkert at nasjonalkonservative gjør noe feil. Meget mulig de bare utfører sin naturgitte funksjon i det sosialdemokratiske habitat. For de responderer jo i henhold til forutsetningene biotopen legger for dem.
I likhet med fremmedkulturelle innvandrere innretter nasjonalkonservative seg etter det sosialdemokratiske livsmiljøets rådende betingelser. Men de to gruppene benytter seg av forskjellig type mestringsstrategi og opptrer som konkurrerende undergrupper i artsmangfoldet.
Les også: Arendalsuka gjør en flau helomvending, akkurat som forventet
Arv og miljø
Menneskelig utvikling er jo et resultat av arv og miljø. Og nasjonalkonservative er naturlig nok påvirket av sosialdemokratisk livsmiljø. De har så å si adoptert spillereglene sosialdemokratiet fungerer etter og har sin eksistens innenfor rammene av disse. Dette er nok også årsaken til at partifloraen i det parlamentariske system ikke er uenig om målene, bare om midlene.
Men det oppstår et problem når nasjonalkonservative eksempelvis erklærer uenighet med det sosialdemokratiske målet om multikultur. På grunn av at de ikke tar konsekvensen av å bryte med forutsetningene i eget livsmiljø, skaper bruddet en slags eksistensiell krise for nasjonalkonservative. De har på en måte utdefinert seg fra eget livsmiljø mens fremmedkulturelle innvandrere ikke har erklært slik uenighet og fungerer innenfor det sosialdemokratiske livsmiljø.
Da blir situasjonen for nasjonalkonservative en smule schizofren. De prøver å bryte med livsmiljøets forutsetninger men benytter sosialdemokratiets spilleregler i gjennomføringen av prosessen. Det blir litt som å fortsette pokerspillet etter å ha byttet ut kortstokk med brettspill.
Les også: «Rune» hater nordmenn, og belønnes for det
Spillets regler
Når nasjonalkonservative krisemaksimerer innvandring, høyner selvfølgelig sosialdemokratiet og byr opp potten med klimakrise. Og nasjonalkonservative benytter seg av krisemaksimering, vel vitende om at spillereglene i det sosialdemokratiske livsmiljø tilsier at motparten vil kontre med samme metode.
Begge parter krisemaksimerer dessuten ved bruk av stedfortredende virkemiddel, ingen av dem går i direkte konfrontasjon. Slik fungerer jo et livsmiljø der det kun er uenighet om midlene og ikke om målene.
Til tross for at nasjonalkonservative ikke er enige i sosialdemokratiets målsetning, fortsetter de altså å handle i tråd med livsmiljøets forutsetninger. Paradoksalt nok, er det en slags logikk i en slik tilnærming. Men resultatet av prosessen er gitt, den av partene som har mest ressurser vil tvinge den andre ut av spillet og sope inn potten – nasjonalkonservative er selvsagt på det rene med det også.
Endgame
Så enten vil ikke nasjonalkonservative vinne, eller de mangler forutsetningene for det. Men grunnen er ikke særlig interessant, all den tid faktum er at de uansett taper.
En forklaring kan jo være at de anser mulighetene for å overleve som større ved å tape. Utenfor det sosialdemokratiske livsmiljø ser nasjonalkonservative kanskje ingen muligheter for overlevelse?
Grunnen til at de bruker begrepet nasjonalkonservative om seg selv, uttrykker muligens et ønske om å konservere sosialdemokratiet i en nasjonal kontekst? Som et slags sosialdemokrati uten sosialdemokrater – ergo uten nasjonalkonservative. Det er jo irrasjonelt å fornekte seg selv uten å ta konsekvensen av det. Og nasjonalkonservatives problem er at de forsøker å bekjempe eget livsmiljø uten å ta ansvar for egne handlinger. Som i en slags drøm fra Disneyland er nasjonalkonservative like virkelighetsfjerne som sine motstandere.
Innvandring, EU og Islam er symptomer, men den underliggende årsaken er nok polariseringen i det sosialdemokratiske livsmiljø – den såkalte elefanten i rommet, som kun kan påpekes gjennom stedfortredende virkemidler.
Og når støynivået i den stedfortredende polariseringen blir for høyt må det dempes med innskrenking av ytringsfrihet. Visse ting er det udannet å snakke om i den sosialdemokratiske storfamiliens hjem.
Virker som dette fører til at undergrupper i det sosialdemokratiske livsmiljø er på stadig leting etter politikere som ikke er som dem selv, og stemmer hverandre ut og inn av det parlamentariske system? Hadde det ikke vært så sørgelig og hjelpeløst, kunne det vært morsomt. Men lytehumor er ikke ansett for å være særlig god tone.