Kamelene beveget seg langsomt med sine stygge tær, grov med dem i ørkensanden. Selv kunne han ikke engang sitte på en av dem, slik få litt hvile i egne tær. Nei, det var forbeholdt lasten og varene. Åh, som han hatet disse kamelene.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″ ]
Og han måtte visst være takknemlig for melken de gav. Joda, her i ørkenen var det lurt å drikke før man forsto at man var tørst. Men mest ville han bare spy melken ut igjen.
På en måte lengtet han til karavanen var fremme i Mekka. Samtidig gledet han seg ikke akkurat til å møte kona igjen. Joda, svigerfaren beskyttet ham. Og det var en ansett og formuende familie og alt det der. Men det gjorde jo ikke den gamle sugga noe vakrere å se på. Og han var ingen kamelkalv lenger selv heller. Førti ganger hadde han opplevd årstidene i ørkenen.
Hvorfor kan ikke jeg ha en ung vakker kone? En som vekker min attrå. Eller kanskje to. Ja hvorfor ikke femten? Det er jo mange menn som dør i krig. Jeg kan påstå at det er for å beskytte dem. Egentlig er jeg bare så inderlig gammelmannkåt! Jeg kan jo dø snart. Og hva har jeg utrettet? Nei, dette kan ikke fortsette.
Muhammed får kamelmelk
«Vil du ha litt kamelmelk, Muhammed?» Det var Ahmed, søskenbarnet, som spurte. Pliktskyldig tok han imot fatet. Det bød ham imot, men han drakk. Visste han måtte. «Gudene er med oss,» sa Ahmed, «vi kommer frem i morgen, ørkenen er stille. «Men tror du det er flere guder?» spurte Muhammed søskenbarnet. «Nei, kanskje det er Allah som er den ene guden,» svarte Ahmed og begynte å legge ut om noen greier om retorisk spørsmål og hellenske tenkere som ikke interesserte Muhammed det minste. Han avbrøt Ahmed midt i et ord som hørtes ut som Aristoteles. «Bror, møt meg utenfor teltene i kveld. Jeg må vise deg noe.»
Ahmed så storøyd på den halvgamle Muhammed. Mannen som sjelden gjorde nummer av seg. «Kom, bror, du vil ikke angre!» For Ahmed var det som om Muhammed utstrålte en selvtillit han aldri hadde hatt før. «Jeg ber deg!» insisterte Muhammed. «Når bålet er slukket kommer jeg,» svarte Ahmed til slutt. Muhammed gav ham skålen med kamelmelk og et rolig nikk ned i sanden som takk.
Muhammed erkjenner sin førtiårskrise
Da de andre røkte vannpipe (det kunne de bruke vann til – hvorfor røkte de ikke kamelmelkpipe?) trakk Muhammed seg tilbake. Han hadde tenkt disse tankene så mange ganger uten å innrømme dem for seg selv. Nå tenkte han dem like ut: Jeg vil ikke slite og slave resten av livet. Jeg vil ha en ung og vakker kone. Jeg vil ha makt og respekt. Jeg vil bli æret. Jeg vil ikke vandre i ørkenen, men leve i et palass. Jeg vil ikke måtte svare for familien til den feite sugga av en ulidelig, arrogant kone jeg måtte ekte for å holde hodet over ørkensanden. Jeg må ut av dette. Og det må skje nå. Jeg er førti solverv gammel. Jeg er førti soler rik. Jeg er i en krise. Den krisen skal verden få kjenne!
Her stoppet han tankerekken. Like før det som virkelig opptok ham. For hva om han hadde rett? Ikke bare i at han fortjente bedre, men at han var spesiell. Helt unik. At drømmene hans nylig, de som sa det samme om og om igjen – hva om de hadde valgt ham ut? Hvorfor hørte han dette Allahu akbar om og om igjen inne i hodet? Hvorfor var det som om en av gudene – Allah, snakket til ham. Og bare ham. Sa ham ting. Ba ham observere flokken av uinnvidde.
Slik tenkte han i sitt stille sinn, så ut på mennene som røkte pipe. Kledde de unge kvinnene han kjente av i hodet. Begynte å beføle dem med tankenes hender. Kameltær hadde han sett nok av. Nå ville han se hvordan en ung kvinne så ut under disse ulidelige serkene de hadde på seg. Ja, ikke kona da, hun kunne holde sin på. Han drakk som regel vin om kveldene unnskyldte seg med at han hadde hodepine da de gikk og la seg.
Muhammed vil skrive, men er analfabet
Nå la han seg med resten av karavanen, men sov ikke. I hodet snakket han med Allah. Han begynte å se ting. Han fikk beskjeder. Hadde det ikke vært for at han var analfabet skulle han ha skrevet det ned i sanden. Blitt profet i eget land.
Da det var stille gikk han ut. Ennå brant bålet. Han måtte vente en stund før Ahmed kom. Det passet ham bra. Han visste at det kom nå. Beskjedene, visjonene, den indre stemmen – alt skulle ut. Det skulle bli til en åpenbaring i ørkenen. Den skulle lyse opp av hans klare sinn som tok imot den eneste gud – Allah. Og han skulle bli hans eneste profet.
Det Muhammed så nå er for hans sinn alene. Vi andre ser det ikke. Han gråter, tisser på seg, velter seg i sanden, snakker og snakker men sier mest Allahu akbar. Om og om igjen.
En gribb som satt på en kaktus så det også. Gribben var like analfabet som Muhammed, men den omnipotente forfatter, som ikke kjenner den allvitende Allah, har tolket gribbspråket slik: Han ligger der med stjerten i været. Kommer opp igjen, roper Allahu akbar. Graver den stygge nesen i sanden igjen før han med vann i øynene omfavner luften rundt seg. Og dette er det eneste han gjør. Om og om igjen. Hadde han ikke vært så levende skulle jeg ha satt klørne mine i kjøttet hans. Spist galningen opp. Men det er for risikabelt. Han ser helt forrykt ut. Det brenner i øynene hans. Han pisser snart på seg. Vent, nå skjer det noe. Et annet kjøttoffer på to ben går nå mot ham. Han er ikke like levende, men mørere, mer appetittvekkende. Kunne de bare dø begge to, så jeg kunne ete dem. Udugelige hjerner. Går bare rundt og venter på at jeg skal kunne spise dem. Ørkenrotter på to ben. Snart kloakk.
Les også: Svensk muhammedtegners treskulptur nedbrent
Muhammed blir profet
«Ahmed, bror, jeg har sett den ene Gud – Allahu akbar. Og jeg er hans eneste profet. Fred må være med mitt navn. Jeg må ut av ørkenen, slik at mine brødre kan opplyses i Mekka. De andre, de som ikke forstår hva jeg sier, de må sables ned. Og deres døtre skal vi ekte.»
Muhammed klarte i ørkensanden å overbevise sin Ahmed med argumenter om gull, flerkoneri, makt og nedsabling av alle som ikke forsto hans visjoner.
Og slik gikk det – grovt sett – til at Muhammed ble verdens viktigste menneske. Den dag i dag er det de som mener at andre, som paven, har en slags elektrisk kontakt via sin strømkabelførende pavestokk, eller at Buddha har sett sjokolade- og pommes frites monsteret i luften, grabbet til seg av visdom som gjorde ham fet i sin askese. Men vi vet nå at Muhammed er Guds eneste profet. Nå må vi bare underkaste oss, som jo islam betyr, og vente på at IS-kalifatet i Afghanistan vokser og brer sitt voldtagende legeme over hele verden, slik at vi sammen kan sprenge jordkloden. Da blir vi også kvitt klimaproblemene.
Ses i himmelen, brødre! Der får vi som er rettroende 78 jomfruer og 22 unge gutter. Det er nok av kafir og den slags å ta av. Sjelløse dukker. Nesten som på de nye bordellene i Japan. Dette blir bra! Allahu akbar brødre. Hvis Gud vil, så ses vi. Og da kan vi be om Profetens og konen Aishas yngste datters hånd. Hun skal være seks eteriske år nå.
[/ihc-hide-content]