Kvotering i arbeidslivet har vært et forsøkt virkemiddel for å utjevne forskjeller i kjønn, etnisk og kulturell bakgrunn: Det handler om likestilling.
Nylig var Petter Stordalen ute og skammet seg offentlig for å være en hvit, middelaldrende suksessfull mann, og dempet ikke kritikken av sin egen gruppe.
Kjære Petter, for det første tror jeg ikke du skammer deg overhodet (da kan du vel frasi deg alt til klimaformålet du brenner så intenst for?), og for det andre har jeg lyst til å adressere problematikken rundt kvotering, og flytte den inn i konteksten den (eller du?) har blitt løsrevet fra: Samfunnet.
Usammenhengende politikk
Vi har en usammenhengende politikk her til lands. Vi strever etter likestilling, noe vi i utgangspunktet skårer ganske godt på – så godt at vi muligens beveger oss vekk fra det. Likestilling handler om like rettigheter og plikter. Intet mer, intet mindre. Likestilling mellom kjønn bør være en selvfølge. Kvinner og menn skal ha samme rettigheter og plikter, som de samfunnsborgerne vi er.
Problemet oppstår imidlertid når vi for det første forsøker å kvitte oss med kjønnskonseptet, hvilket er et biologisk faktum. Vi kommer liksom ikke unna at vi er født som kvinner eller menn. Ikke skal vi få dyrke våre forskjeller heller. Hvorfor snakker vi da fremdeles om likestilling?
Videre er det jo ganske så underlig at vi oppfordres fra politiske hold til å sette flere barn til verden, noe vi alle vet tar mor ut av karrierestigen i en bestemt tid. Kanskje er ikke hungeren etter karrieren den samme lenger heller, når denne tiden er forbi. Pappapermisjonen betales ut av enkelte arbeidsgivere, slik at far ikke skal være borte fra jobb.
Les også: Skam deg, Petter Stordalen
Diskriminering satt i system
Dette leder oss videre til kvotering: Er ikke kjønnskvotering, eller kvotering overhodet, diskriminering satt i system? Hvorfor skal en person som er mindre kvalifisert få forrang fremfor en som er det? Uavhengig av kjønn og etnisitet? Ville det ikke være likestilling å kreve at far heller er hjemme med barnet i like lang tid som mor? Problematikken rundt barnets psyke blir borte – og kvinner og menn stilles likt i henhold til arbeidslivet. Like rettigheter, like plikter.
Likestilling er ikke likestilling lenger. Likestillingsløpet har gått tilbake til start. Å diskriminere på bakgrunn av diskriminering høres ikke ut som den riktige veien å gå, spesielt når det handler om personlige valg. Det minner om ekstrem feminisme, hvis mål er å undertrykke menn i et århundre for å hevne uretten begått mot kvinner. Som likestilte samfunnsborgere med samme muligheter, er det faktisk våre personlige valg som tar oss dit vi ønsker å være. Har du jobbet mot en lederstilling, og har år med utdannelse og strategiske karrierevalg bak deg, er det riktig at noen andre skal være berettiget den stillingen, fordi kjønnsorganet er et annet?
I et land hvor idealet er likhet, bruker vi ufattelig mye tid, penger og ressurser på å fremme ulikhet gjennom tiltak som dette. De logiske bristene er enorme, og en kan undre seg om folk rett og slett har sluttet å tenke? Vi kan ikke oppfordres til å føde flere barn, øke fraværet i arbeidslivet og samtidig kreve forrang over bedre kvalifiserte personer. Det er ikke bærekraftig, og det henger ikke på greip.