Bompengesaken er en kanal for protest mot en samfunnselite som har mistet bakkekontakten.
I en artikkel er min sjef, Helge Lurås, negativ til bompengeopprøret som sprer seg i norske byer.
Redaktør Helge Lurås har selvsagt rett i at det isolert sett er mange saker og spørsmål som er viktigere enn den økonomiske tilleggsbelastningen bompenger utgjør.
Samtidig blir det for enkelt å redusere dette til en diskusjon kun om en tilleggsskatt. Det er nemlig minst fire viktige grunner til at bompenger engasjerer på en helt annen måte enn andre ekstrabeskatninger, som for eksempel eiendomsskatten de rødgrønne innførte da de fikk byrådsmakten i Oslo i 2015.
Les også: Bompenger er ikke godt for annet enn å flå de lavtlønte
Bompenger oppfattes som et angrep på måten vi lever på.
Mens mange unge voksne som har råd til å bo relativt sentrumsnært i dag klarer seg fint uten bil, er det andre grupper som i større eller mindre grad er avhengig av bilen for å få hverdagen til å gå opp. Dette dreier seg ikke bare om gamle vaner som er vonde å vende, men også om byplanlegging som helt fra 60-tallet har lagt opp til at bilen var en viktig del av infrastruktur og planlegging. Det betyr at folk har bosatt seg slik at man har kjørevei til barnehage, skolefritidsordning, treningstilbud og jobb.
Så har Oslo og andre storbyer de siste årene fått politikere som med relativt radikale grep forsøker å hindre folk i å bruke bil, gjennom bompenger, men også sterke begrensninger på parkering, stenging av veier og andre tiltak som gjør fremkommeligheten med bil vanskelig. Med unntak av velgerne til Miljøpartiet de Grønne har denne utviklingen i stor grad foregått uten at folk har vært bevisste på at partiene de har stemt på har gått inn for dette. Det er verdt å merke seg at dette hovedsakelig har vært en konsensusbasert politisk omveltning, der alle partier unntatt Rødt og Fremskrittspartiet har trukket i samme retning. Og selv om mange mennesker som av ulike grunner ikke er avhengige av bil i hverdagen eller har råd til elbil og parkering på dyre parkeringsanlegg ikke lar seg plage av dette, er det også mange som reagerer. Det er ikke tilfeldig at de som reagerer sterkest er de som bor i utkanten av byene og i områder med relativt lave inntekter, sammenliknet med resten av byområdene. I Oslo har disse gruppene nå også fått økt bombelastning med de nye bommene ut mot Romerike og Follo.
Bompengespørsmålet er en del av en større og grunnleggende konflikt, som har erstattet det tradisjonelle klassekampparadigmet som preget mellomkrigstiden og etterkrigstiden i Norge og de fleste europeiske land. Det dreier seg ikke i bompengesaken primært om økonomiske spørsmål, selv om det økonomiske aspektet er viktig nok for mange, men om en følelse av ikke å bli sett eller hørt. Interessant nok er det også nå mange velgere med innvandrerbakgrunn som reagerer sterkt. Bompengesaker er, på samme måte som vindmølleopprøret i distriktene, en av de viktigste sakene langs denne konfliktaksen i norsk politikk akkurat nå.
Les også: Odd Nerdrum: – Bompenger er en sleip beskatningsmetode
Bompengesaker flytter velgere
Både i Bergen, Oslo og flere andre kommuner fører fremgangen til Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger (FNB) til en interessant politisk situasjon. De rødgrønne har ligget godt an på meningsmålingene i begge byer og kan fortsatt vinne valget, men FNB gjør dette mer usikkert.
Det er ikke tvil om at FNB vil finne det lettest å forhandle med borgerlig side. Det bidrar også til at FNB flytter makt vekk fra småpartiene Kristelig Folkeparti og Venstre og over til Høyre og Fremskrittspartiet.
Og selv om FNB også tar velgere fra disse to sistnevnte partier, har det også vært meningsmålinger der for eksempel Frp og FNB begge går fram.
Demokratiet har godt av folkelige protester
Populisme kan være en drivkraft for negative samfunnsomveltninger. Men i positiv forstand betyr at man lytter til og tar folks bekymringer på alvor, og løfter disse inn i demokratiske fora. Bompengeaksjonene er et godt eksempel på dette og hvordan frustrasjon og oppgitthet kan kanaliseres inn i demokratiske organ.
I en situasjon hvor det blir større forskjeller i samfunnet og hvor kontakten mellom samfunnseliten og vanlige mennesker er voksende, er dette et nyttig og godt politisk korrektiv. Bompengeopprøret svekker de etablerte partiene, og kan flere steder tvinge politikerne til å justere kursen. Slike politiske seire kan også bane veien for andre og mer vidtgående protester mot negative aspekter ved samfunnsutviklingen i Norge, slik redaktør Lurås etterlyser.