Mitt viktigste ankepunkt mot venstresiden og MSM er at de er så ensrettede og fremmer stort sett de samme synspunktene, men ikke hele virkeligheten.
Man finner svært lite rapportering av de negative følgene av innvandring, men i stedet en forskjønnet utgave av kun det positive ved et mangfoldig samfunn, så som eksotisk mat, dans, klesdrakter og andre spennende kulturelle uttrykk.
I diskusjoner med folk som anser politisk korrekthet som et honnørord, har jeg skjønt at mye av motivasjonen bak dette, er at man ikke ønsker å provosere og skape fiendskap fra innvandrerne mot det norske samfunnet.
Man ønsker å vise godvilje og inkludering, samtidig som man mener at de ulike innvandrergruppene selv må ordne opp i sine «interne» problemer, akkurat slik vi måtte gjøre gjennom vår lange historie. Ingen hjalp oss med å utvikle vårt liberale samfunn, med våre velferdsgoder, likestilling og toleranse. Bør vi la innvandrerne gjøre det samme uten innblanding fra oss? Bør vi overlate til undertrykte innvandrerjenter å selv jobbe seg ut av sin ofte vanskelige situasjon?
Les også: Lesbisk kvinne: Jeg og min samboer ble overfalt på åpen gate i Oslo
Det er en veldig typisk norsk måte å møte dem vi anser som «svake» individer, med imøtekommenhet, velvilje og godhet, i den tro at den godviljen vi viser dem, vil smitte over på dem slik at de vil vise velvilje tilbake. Og den utbredte holdningen blant MSM synes å være at innvandrere som gruppe er svake og undertrykte i Norge. Samtidig har vi en utpreget tro på at alle mennesker som er vanskelige, asosiale og kriminelle alltid har en grunn til å være slik, og ikke sjelden påtar vi oss skylden som samfunn for at kriminelle er blitt det de er. Veldig lenge forholdt også storsamfunnet seg til kriminelle innvandrere på samme måte.
Og på venstresiden og innen MSM synes det fremdeles å være en tendens til å forklare alt av problemer hos innvandrergrupper med at de føler seg utenfor, de får for lite, de har for få tilbud, for få aktiviteter og for få ungdomsklubber. Nylig så vi akkurat et slikt utspill når det gjelder aggressiv og asosial atferd blant innsatte i våre fengsler, når det påstås i VG at de innsattes aggresjon skyldes at de blir dårlig behandlet, mens BBC, som har undersøkt de norske fengselsforholdene hevder at norske fengsler mest av alt minner om spa-hoteller. Det hører med til historien at en stor andel av innsatte i norske fengsler er innvandrere.
Samme reaksjon kommer når justisministeren foreslår at fengselsbetjeningen skal ha som sanksjoneringsmulighet å sette en såkalt spyttmaske på innsatte som stadig spytter fengselsbetjenter i ansiktet. Dette er nedverdigende for fangene, hevdes det, men at det oppleves som fryktelig nedverdigende for betjenter å bli spyttet på, ofrer man visst ikke en tanke. All sympatien og omtanken er hos lovbryterne, mens dem det går ut over visst er helt uinteressante. Er ikke de også mennesker som har krav på samfunnets omsorg? Og kan det ikke rett og slett hende at innsatte som spytter, slutter med dette dersom de vet at de vil bli påsatt en maske?
I Norge har det fått utvikle seg grupper av såkalte «spesialister» innen psykologi og andre forståesegpåere, som utelukkende har som mål å beskytte overgripere og kriminelle. Når politiet anvender makt i tilfeller hvor folk motsetter seg utsending, blir dette selvsagt omtalt som overgrep og mishandling, mens hensynet til de betjentene som skal ut-transportere er helt fraværende. Hensynet til overgriperne skal visst alltid settes over rettighetene til dem som skal håndtere dem.
Men har ikke denne holdningen spilt fallitt i Norge, når kriminaliteten, knivstikkingen, volden og den asosiale adferden blant enkelte innvandrere bare øker og øker? I Oslo er det knivepisoder nærmest daglig, innvandrere står for mer enn 50% av voldshendelsene i Norge, og mange unge innvandrere dropper ut av skolen og slutter seg til voldelige og kriminelle gjenger. Dette er dessverre realitetene, men MSM ønsker bare i liten grad å fortelle oss om det.
De vil altså ikke provosere innvandringsbefolkningen og skape polarisering og motsetninger. Det er jo et prisverdig motiv, men er det en god og effektiv strategi? Fører det til en reduksjon av problemene? Jeg tro ikke det. Intet tyder i hvert fall på at snillhet er en god strategi mot kriminelle individer. Ikke alle er nemlig i stand til å ta imot vennlighet ved å vise vennlighet tilbake. Noen oppfatter nemlig vennlighet og imøtekommenhet som en svakhet og bruker andre menneskers velvilje til å manipulere dem og skaffe seg selv makt.
Jeg er absolutt tilhenger av at vårt samfunn skal vise toleranse, imøtekommenhet og inkludering til de av våre innvandrere som virkelig har et ønske om å integreres fullt ut og bli gode norske borgere med ansvar for sin egen integrering. Men mot individer som misbruker vår velvilje, synes jeg det er påkrevet med langt mer kontante reaksjoner. Å påstå at det er samfunnets skyld når enkelte ikke lar seg integrere, mener jeg er å snu saken på hodet. Det er den enkelte innvandrers egen plikt å gjøre alt hva vedkommende kan for å gi noe tilbake for at vi har tatt imot dem.
Og hadde det bare vært slik at enkelte innvandreres kriminelle og asosiale aktivitet gikk ut over dem selv, kunne jeg på sett og vis forstått holdningen at de selv må ordne opp i sine «interne» problemer. Det er en viss logikk i å hevde at hver gruppe må utvikle sine egne holdninger og sitt ansvar for hverandre. Men saken er jo at det er ikke bare dem selv det går utover når deler av dem blir kriminelle, voldelige og destruktive. Det rammer det norske samfunnet, og etniske nordmenn må lide for gjengvold, knivstikking, voldshandlinger og voldtekter.
Man kan jo også si at innvandrerjenter som lider under sosial kontroll, sterkt innskrenket frihet, tvangsgiftemål og ufrihet også ville opplevd dette dersom de hadde bodd i sitt hjemland. Det er jo riktig nok, men når de nå en gang bor i Norge, så omfattes de selvsagt av norske lover og barns rettigheter og det fremstår som temmelig kynisk å påstå at disse jentene må kjempe sin egen kamp uten at vi har noen plikt til å hjelpe dem, for det kan føre til motsetninger mellom innvandrere og nordmenn.
Les også: Politifolk reagerer på egen ledelse: – De kaster hedersmenn under bussen (+)
Snillismeholdningen blant norske fagfolk gjør seg også gjeldende i norsk skole. Selv elever med store aggresjonsproblemer og utagerende adferd, blir integrert i den vanlige skolen, helt uten å tenke på hva disse individene forårsaker av krenking av både lærere og medelever. Til tross for at det i lovverket er slått fast at alle elever og lærere har rett til et trygt lærings- og arbeidsmiljø, så settes aggressive og voldelige elevers rett til opplæring i vanlig skole over de andres rettigheter, med den følge at voldsepisodene i norsk skole er sterkt økende. Og det burde ikke overraske noen at det er innvandrerelever som står for mye av denne økningen.
Vår tro på snillisme trumfer igjen hensynet til andres rettigheter om en trygg hverdag. At dette forholdet gjør seg gjeldende i mobbeundersøkelser, er det visst få som tenker på. Da vi hadde en undersøkelse på min gamle skole, der elevene skulle krysse av for om de hadde blitt mobbet, trodde elevene at det ikke en gang skulle regnes som mobbing, når de ble mobbet eller banket opp av en elev som alle visste hadde en diagnose. Og sånn tenker visst mange pedagoger også. Mobbing og vold fra elever med en diagnose er bare noe de andre barna må regne med, som prisen på integrering.
Og som en kommentar til mange innvandrerelevers oppfatning av den norske skolen som svak og ettergivende, bør vi være klar over at de i mange tilfeller kommer fra skolesystemer der reaksjonene mot uønsket adferd er meget kontant! Nå mer jeg selvsagt ikke at vi skal innføre middelalderske straffereaksjoner, men vi bør nok være klar over at godsnakk og mildhet mot relativt forherdede unggutter som har kriminelle gjengmedlemmer som sine forbilder neppe har særlig stor preventiv virkning.
Hvordan har det blitt slik i Norge, at vi neglisjerer de mange ofrene for kriminelle, voldelige og utagerende personer, men fortsetter å påstå at det er vår skyld at ikke alle er snille? Bør vi ikke snart innse at det er de velfungerende menneskene som burde gis retten til å slippe å bli ofre for disse individene? Burde vi ikke i større grad premiere god oppførsel?